Bestemors fadervår – og veien tilbake til hjertespråket

Ett av mine vakreste og tryggeste barndomsminner er de gangene jeg sov over hos beste-mor. Ligge ved siden av henne og høre når hun leste fadervåret på samisk. Det var hennes avslutning på dagen, da var vi ferdig med småprat. Bestemor leste sitt fadervår, sine bibelvers, sang sine salmer og snakket til dyra på sitt hjertespråk.

Men jeg kan fortsatt også kjenne på den samme flauheten eller skammen som da jeg var barn å spurte mine besteforeldre om samiske ord og setninger, eller sa noe på samisk. Da var responsen «det stygge språket trenger du ikke å lære». Hardt og brutalt. Flauheten vet jeg hvor kommer fra. Det er normal reaksjon når man føler at man har gjort noe upassende eller ikke har oppført slik det er forventet av omgivelsene. Men skammen derimot er interessant.

Jeg kan lett si setninger på andre språk, uten å bry meg om det blir helt korrekt. For jeg er i utgangspunktet ikke veldig selvhøytidelig eller redd for å gjøre feil. Men på samisk skjer det noe spennende. Jeg har ordene, setningene i hode og så skjer det noe som skiller seg fra andre språk. Jeg blir usikker på uttalen, om det høres teit ut, om jeg blir irettesatt eller ledd av. Ordene stopper opp i halsen og slipper bare ikke ut.

Et kulturelt traume.

Det å snakke om sin egen identitet og erkjennelsen av den er både sårt og vondt for mange som kommer fra minoritetsgrupper. Blant den samiske befolkningen ble spesielt sjøsamene hardt rammet. Fornorskning tenker jeg på som et kulturelt traume, ett helt folk fratatt sin identitet og sitt språk. Fornektelse er en typisk reaksjon på traume, anstrengt forhold og uforutsigbare følelser. Alt dette kjenner jeg igjen, og vi finner disse reaksjonene i igjen i mange sammenhenger i dag også.

Å jobbe med kulturelle traumer krever kunnskap og anerkjennelse, både på det individuelle og kollektive planet. Vi må anerkjenne og validere, lytte til og forstå historien til de som har blitt påvirket. Gi rom for følelsene rundt dette og opplevelsen av tapet.

Kan traumer arves?

Forskningen er kommet langt på dette feltet, og viser at spor etter traumer kan arves igjennom generasjoner. Det kalles epigenetisk arv, og sier noe om hvordan faktorer som både stress og traumer kan påvirke genuttrykket vårt. Det betyr ikke at etterkommere vil oppleve samme effekten. Miljøfaktorer som oppvekst og andre individuelle faktorer vil si noe om hvordan dette kommer til uttrykk hos hvert enkelt individ. Skam ovenfor noe kan f.eks overføres i generasjoner. Tar vi med janteloven, som kanskje til tider er den mest fulgte loven i vår kultur, så er pakken komplett.

Så hvor er vi nå?

Det uttales ofte: «det er bare er å lære seg språket», «gå på kurs», «snakk samisk – bare prøv!» Når ordene du har klart for deg i hode sitter fast og ikke kommer ut. Hjelper det da med ett nytt kurs? Eller når du forsøker å si noen ord- og blir rettet på momentant gjerne etterfulgt av en liten latter?

Jeg vil påstå at vi er langt ifra anerkjennelse og forståelse. Det kan se ut som vi ikke kunnskap nok, eller har anerkjent, spesielt det den sjøsamiske samiske befolkning ble utsatt for. Språkopplæring også må ses utfra dette perspektivet. Det å ta på seg en offerrolle eller bruke tid på å anklage myndighetene får verken språket eller kulturen vår tilbake. Det er å pleie «traumet». Konflikter og lite aksept for ulikheter gjør ikke at vi drar lasset i samme retning.

Barn og voksne sammen

Jeg tror derfor at det må en helt annen tenkning til skal vi klare å ta tilbake hjertespråket vårt. Barn kan lettere eksperimentere med språk uten å være redd for å gjøre feil. Mer ukritisk til sine omgivelser, mer spontane og mer kreative enn oss voksne. I tillegg har barn også en naturlig empati og tålmodighet. Derfor kan det å lære av barn kan skape mer støttende, oppmuntrende og mindre stressende læringsmiljø. Og vi voksne, særlig sammen med våre egne barn, kan være mer åpne og modig i vår egen språkopplæring.

For de av oss som ikke har egne småbarn eller barnebarn å lære sammen med må vi finne andre nøkler for å låse inn både flauheten og skammen. En av mine nøkler tenker jeg er å hente frem det gode og trygge barndomsminne med bestemor sitt fadervår. Så det skal jeg lære meg, gjenta det høyt flere ganger til flyten er der og skammen avtar.

Det punktet alle parti er enig om.

I dagens samepolitiske bilde, spesielt nå før valget, får våre ulikheter og uenighet størst oppmerksomhet. Men det mye vi er enige om. I forhold til språk og viktigheten er vi jevnt over enig  og det er svært positivt for oss alle. Det kan vitne om en felles forståelse, og da finnes det håp!

Jeg vet det er mange voksne der ute med samme utfordringer som meg når det kommer til å lære samisk. Derfor har jeg stor tro på det å lære sammen med barn, spesielt våre egne. I vårt arbeids program under språk og kultur har vi f.eks i punkt nr 2: «Opprette språkopplæring for barn og voksne – slik at barn og foreldre lærer samisk sammen». Jeg tenker det er ett særdeles viktig punkt, i lag med det å finne egne nøkler for healing. Jeg håper vi kan være tolerante ovenfor hverandre, akseptere og anerkjenne at det ikke er like lett for alle å ta tilbake det samiske språk.  På veien til denne «helbredelsen» trenger vi støtte fra samfunnet og felleskapet. Kunnskap demper stigma og bevissthet bidrar til å fremme forståelse. Da først har vi rom for læring.

Ha ett godt valg alle sammen!

Av Hilde-Kathrine Nilsen, 4. kandidat til sametingsvalget for Nordkalottfolket Nordre valgkrets