De samiske heltene

Vi trenger alle de gamle heltene, de som har banet vei og gjort at stadig flere føler seg hjemme i den samiske kulturen. Men vi trenger også de nye stemmene.

Kor e alle helter hen?

Stå opp igjen

Zorro kom tilbake, synger Jan Eggum.

Jeg var en ivrig leser av Gyldendals gode guttebøker, og der ble jeg kjent med den kappekledde og sverdsvingende helten Zorro. Senere dukket det opp nye helter.

Sverre Porsanger kom feiende inn i livet mitt i 1975. Vi benket oss foran TV for å bli kjent med Ante. Superhelten var koftekledd og joiket så fint at småpikehjertene våre smeltet. Fortsatt blir jeg myk om hjertet når jeg tenker på ham.

Det gikk nesten ti år før neste helt dukket opp. Mari Boine entret scenen sammen med et band av lokale helter, og det tok ikke lang tid før hun fikk det verdensformatet hun har i dag. Hun har en stemme som får meg til å føle på den urkraften hun bærer i seg. Og da kjenner jeg på stoltheten over at dette er mitt folk. Mitt land.

Det første Sametinget ble åpnet i 1989, og Ole Henrik Magga fra NSR ble valgt til president. Han åpnet øynene mine og fikk meg til å se at vi trenger et godt Sameting. I politikken er det velgernes stemme som teller. Det var derfor jeg meldte meg inn i det samiske valgmanntallet. Hvordan kunne jeg ellers være med på å påvirke Sametingets kurs?

Siden den gang har det vært 30 år med desillusjon. Jeg har stemt og stemt ved Sametingsvalgene. Oftest har jeg stemt på Arbeiderpartiet. Og noen ganger har jeg stemt på Høyre. Begge deler har vært nytteløse. Verken Arbeiderpartiet eller Høyre har noensinne utviklet god same-politikk. Likeverd og solidaritet er ikke begreper som same-AP bryr seg om. Og i Høyre-programmet er det like slunkent. For velgerne er dette en håpløs situasjon. De stemmer på sine faste partier, og får et helt annet produkt enn hva de betaler for.

Det tok sin tid før jeg oppdaget Toril Bakken Kåven og Nordkalottfolket. Det er kanskje ikke så rart, for jeg bor sør for polarsirkelen, og det er ikke lett for et samepolitisk parti å få plass i riksmedia. Men en dag var hun der:

Vi ber bare om likeverdighet. Likeverdighet mellom folk, og likeverdighet mellom næringer. Reindrifta skal fortsatt være sterk, men skal ikke overstyre alt. Vi skal være likemenn, både internt i nord, men også for å diskutere større nærings- og samfunnsprosjekter. Det er himla lite å be om, og burde være en selvfølge for Senterpartiet og AP, og Høyre for så vidt.

Det er sant. Likeverdighet. Det er himla lite å be om. Og dermed ble Toril en av mine helter.

Likeverdet er grunnleggende. Uten det blir det ikke fred mellom folk. Det har historien lært oss.

Vi trenger alle de gamle heltene, de som har banet vei og gjort at stadig flere føler seg hjemme i den samiske kulturen. Men vi trenger også de nye stemmene.

Derfor synes jeg at du skal melde deg inn i Sametingets valgmanntall. Kravet for å bli godkjent er at du har:

1. a) har samisk som hjemmespråk, eller
2. b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller
3. c) er barn av en person som står eller har stått i manntallet kan kreve seg innført i valgmanntallet.

I tillegg må du avgi en erklæring om at du oppfatter deg som same. Det er ikke så himla vanskelig. Du er summen av dine forfedre. Du er alt de var. Og hvis du melder deg inn innen 30. juni, vil din stemme telle allerede ved høstens Sametingsvalg.

Ante ga oss et flott innblikk i samisk kultur. Men det samiske livet leves ikke bare av reindriftsutøvere. Det leves på havet. Det leves i byene. Og når midnattsola så vidt kryper over horisonten, leves det ute på multemyrene.

Nordkalottfolket går til valg for bredden i den samiske kulturen. Det gir håp for framtiden.

Av Elin Hesjevik, 1.kandidat til Sametingsvalget 2025 for Nordkalottfolket – sørsamisk region