Det ene utelukker ikke det andre

Jeg er same. Jeg er også kven. Det ene utelukker ikke det andre. Sånn har det alltid vært for meg. siden jeg som eneste i 2. året på videregående skole i Lakselv rakk opp hånda når ei lærerinne fra Bergen spurte om «er det nokre samer her då?».

Jeg er en fornorsket same og kven. Min mor var fra Indre Billefjord og samisk (lappisk) var hjemmespråket for over halvparten av den store søskenflokken. Familien ble tvangsevakuert til Storøya på Nordmøre. De yngste søsknene lærte seg ikke samisk. Min pappa er fra Vækker i Børselv og der snakket de kvensk hjemme, i bygda og på forsamling. Språket levde videre når folk vente hjem etter nedbrenningen av Finnmark.

Jeg er vokst opp med å høre samisk daglig. Min mor pratet med sin mor på telefon hver dag. Det er et godt barndomsminne, det var lyden av trygghet og familietilhørighet. Min mor gikk kurs og sydde egen kofte, det var det flere damer i bygda som gjorde. Hun bestilte seg silkeliidni og vevd samebelte i rødt og hvitt med dusk og knyting. Pappa fikk også sydd seg kofte med belte, halstørkle og stjernelue med oterskinn. Pappa bodde noen år i Karasjok i sin ungdom, og var dreng hos broren sin som var gift der. Der lærte han seg samisk. Jeg husker at mamma og pappa var glade, stolte og fine i sine tradisjonelle Karasjok/Porsangerkofter. De vekslet mellom å snakke norsk og samisk sammen, samisk kanskje mest for at vi ungan ikke skulle forstå? For et par år siden arvet jeg en av mormors sameluer og den bærer jeg med stolthet. Kanskje er den lua hun hadde på seg i min barnedåp?

Når jeg hører kvensk er det lyden av barndom, trygghet, røtter og tradisjoner. Det litt harde i det kvenske språket og det myke, syngende i Billefjordsamisk. Det ene utelukker ikke det andre.

Både mine foreldre og deres foreldre var autoritetstro. Man skulle ha respekt for øvrigheta. Det myndighetene sa, fulgte man. Kanskje de ble lettere å fornorske på grunn av det, jeg vet ikke? Men ingen av dem glemte noen gang sin samiske/lappiske bakgrunn eller sitt kvenske morsmål. Det ene utelukker ikke det andre.

I 1981 kulminerte Altaaksjonen i Stilla. For mine autoritetstro foreldre var det ikke lett at ens egne ungdommer deltok i aksjonene. Jeg ser for meg at mamma pratet mye med mormor om det. På samisk. Og kanskje var det da mormor sa det som er blitt en «saying» etter henne:

«Dat gal mun lean sapmelaš, muhtto II fal nu sapmelaš adde álgán dádjut – vel er jeg samisk, men ikke så samisk at jeg begynner å tøve.»

Det var nok ikke lett for dem å forstå at noen gjorde opprør og utviste sivil ulydighet mot myndighetene. Altaaksjonen var ikke lett for den eldre generasjonen, det var folk som hang nysydd kofte i stabburet og aldri tok den ut igjen, fordi de syns det var skammelig med sivil ulydighet. i Det kan ikke ha vært lett å være fornorsket og autoritetstro på tidlig 80-tall.

Dette er min historie. Dette er min samiskhet. Alltid vært der, alltid vært en naturlig del av meg, alltid vært stolt av. Jeg er same god nok. Og jeg er kven. Det ene utelukker ikke det andre.

Det forundrer meg at Sametinget ikke ser «mer i nåde» til det kvenske. Jeg husker daværende sametingspresident Egil Olli åpnet Kipparifestivalen i Børselv 2010. Det var en fin festtale om «oss søskenbarnfolk». For det er det vi er; søskenbarnfolk som har krysset fjorder, fjell og nes for å finne seg en ektefelle og livspartner. Innvevd i familie og blodsbånd. Det ene utelukker ikke det andre. 0

Sametinget motsetter seg kvenske navn på Karasjok og Kautokeino. Det er så smålig. Man skulle tro at et urfolk hadde stor forståelse for et truet minoritetsspråk og ville dem det beste. At urfolket forstod betydningen i kvenske stedsnavn som en synliggjøring av en minoritet. Av et søskenbarnfolk. Samtidig er det gledelig at Sametingsrådet og Norske kveners forbund har blitt enige om faste, årlige møter og samarbeid. Det tror jeg er så viktig! Nettopp for å få forståelse og bli påminnet om slektskapet og felles skjebnefellesskap av fornorskningspolitikk. Så får vi håpe at det ikke bare er festtale i et valgår…

Nordkalottfolket ble møtt med vantro og forargelse da de i sin tid begynte å også snakke om kvener fra Sametingets talestol for noen år tilbake. Representanter i kvendrakt har blitt møtt med stygge blikk og spørsmål om «ka du gjør her i de klærne». I dag er det heldigvis ikke sånn lenger, og det skulle da bare mangle.
Nordkalottfolket har alltid hatt forståelse for at vi kan være både samer og kvener, samtidig. Det ene utelukker ikke det andre. Derfor er Nordkalottpartiet partiet for meg.

Derfor bærer jeg både mormors samelue og min nysydde riukkulakki med glede og stolthet.

Av: Lisa Wilhelmsen Vidal, regionsleder og 6. kandidat Avjovarre, Nordkalottfolket