Det er alltid noen andre som lyver

Når kritikk i Sametinget møtes med påstander om at kilder ikke snakker sant, flyttes fokus bort fra det som burde undersøkes. Slik utvikles en politisk kultur seg til der stillhet blir tryggere enn åpen debatt.

Fra talerstolen i Sametinget sa Gry Warth fra Nordkalottfolket det mange reagerer på:
Hvis det stemmer at en folkevalgt i praksis ble holdt utenfor sitt verv uten formelle vedtak, er det alvorlig. Da må Sametinget granske seg selv.

Dette er ikke upassende. Folkevalgte er ikke valgt av folket for å tie. De er valgt for å stille spørsmål og fremme meninger. Det er selve kjernen i et demokrati.

Kritikk med alvorlig bakteppe

Bakgrunnen for Warths innlegget var et omfattende advokatbrev til Sametingets kontrollutvalg med krav om granskning av hvordan en folkevalgt ble behandlet på slutten av forrige sametingsperiode.

Det reises spørsmål om manglende innkallinger, tap av rettigheter og håndtering av dødsfall. Dette er ikke småting, men det er selve kjernen i rettssikkerhet og politisk ansvar.

I etterkant ble representant Warth invitert til en samtale med plenumsleder Sandra Márjá West. Der fikk hun beskjed om at saken var et upassende tema å ta opp fra talerstolen fordi den lå til behandling i kontrollutvalget. Det ble også vist til at familien var i en sårbar situasjon, at deres fremstilling ikke nødvendigvis var riktig, og at man ikke måtte tro på alt som sto i media.

Dette skjedde samme dag som Sametinget behandlet mandat og utvalg som skal utrede samiske maktstrukturer og demokrati. Sametingspresidenten holdt et flammende innlegg om hvor viktig det er å ivareta ytringsfrihet, åpenhet og demokratiet.

Likevel opplever vi i praksis noe helt annet når kritikken faktisk kommer.

Da trer et velkjent handlingsmønster fra NSR frem:
Familien som ber om svar, møtes med utsagn om at de ikke snakker sant.
Media blir beskyldt for å lyve.
Og nå blir også en folkevalgt representant sin fremstilling av «inn på teppe-samtale» trukket i tvil av plenumslederen.
Det er alltid noen andre som lyver. Alltid!

Når dette skjer, flyttes debatten. Den handler ikke lenger om hva som har skjedd, men om hvem som skal diskrediteres. Da mister demokratiet fotfeste.

Slik begynner demokratier å forvitre

Historien gir oss mange eksempler på hvordan demokrati ikke faller over natten.
Det skjer gradvis. I USA har vi sett hvordan tilliten til institusjoner er blitt svekket gjennom år med retorikk der politiske motstandere, medier og offentlige organer systematisk stemples som løgnere.

Når sannhet blir et spørsmål om hvem som har makt til å definere den, forsvinner rommet for felles virkelighetsforståelse. Da forsvinner også grunnlaget for tillit, og demokratiet overlever ikke lenge uten tillit.

Et folkevalgt organ må tåle kritikk, også den som er ubehagelig for NSR og sametingspresidenten.

Nettopp derfor er rollene krystallklare: Kontrollutvalg skal granske. Pressen skal undersøke. Folkevalgte skal stille spørsmål.

Dette er ikke konkurrerende funksjoner. Det er demokratiets sikkerhetsnett.

NSR har makten i Sametinget. Det gir dem ikke bare rett til å styre, men det gir dem også plikt til å sikre åpenhet. Når kritiske spørsmål møtes med mistenkeliggjøring av dem som stiller dem, skapes en politisk kultur der stillhet oppleves tryggere enn åpen debatt. Det er det motsatte av demokrati.

Et ansvar som ikke kan misforstås

Plenumslederen i Sametinget har en helt sentral oppgave: Å sørge for at folkevalgte fritt kan bruke talerstolen.

Ikke å signalisere hvilke saker som er passende eller upassende.
Ikke å kalle inn representanter fordi de løfter ubehagelige spørsmål, og ikke å bidra til et inntrykk av at kritikk bør tones ned.

Demokratiet lever av åpenhet. Det lever av mot. Det lever av at folkevalgte og andre tør å stille spørsmål, også når makten ikke liker det.

Når kritikk møtes med mistenkeliggjøring eller korrigering i lukkede rom, er det ikke bare en representant som rammes. Da svekkes tilliten til det samiske demokratiet.

Plenumslederens oppgave er ikke å beskytte Sametinget mot kritikk. Oppgaven er å beskytte retten til å fremme den.
Rollen som plenumsleder krever integritet, raushet og en dyp respekt for demokratiets krav til redelighet og åpenhet.

Hvis sannheten avgjøres av hvem som har makt, har demokratiet allerede begynt å tape.