Det er ikke sikkert Selle og Falch har forstått hva som skjer i nord

Jan Tore Kvalnes, leder Nordkalottfolket Hammerfest / prosjektleder P5000

Professor emeritus Per Selle og førsteamanuensis Torvald Falch skriver interessant om Nordkalottfolkets ambisjon om å bli et nordlig folkeparti. Men jeg synes de gjør det litt for enkelt for seg selv.

Hele analysen deres bygger i stor grad på en bestemt forståelse av hvem vi i Nordkalottfolket egentlig er.

Nordkalottfolket beskrives her først og fremst som et parti som har vokst fram i opposisjon til den rådende urfolkspolitikken, og som nå forsøker å bli noe annet ved å bevege seg over i «vanlig» nordnorsk politikk.

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i dette.

Samepolitikk stopper ikke ved døra til Sametinget

Nordkalottfolket er et barn av samepolitikken. Det har vi selv sagt, og det kommer vi fortsatt til å være. Men det betyr ikke at spørsmål som angår samer og samiske samfunn stopper ved døra til Sametinget.

De viktigste sakene vi diskuterer der handler også om hvordan vi skal leve i nord, hvordan arealene skal brukes, hvem som skal få skape arbeidsplasser, hvordan naturressursene våre skal forvaltes og hvor mye folk lokalt skal få bestemme over utviklingen av egne lokalsamfunn. Distriktene blør menneskelige ressurser, mest av alt de områdene der samisk språk, kultur og næring står sterkest.

Det er også kommune-, fylkes- og rikspolitikk å jobbe mot denne trenden.

Derfor blir det kunstig når Selle og Falch beskriver utviklingen som om Nordkalottfolket forsøker å gå fra samepolitikk til «normalpolitikk». For oss henger dette sammen.

De skriver også at vi ønsker «mer nordnorsk selvstyre og mindre samisk selvbestemmelse». Det er deres fortolkning av politikken vår, ikke vår egen beskrivelse.

Vi ønsker ikke å gjøre det samiske mindre viktig. Vi mener derimot at politikken må klare å ivareta et nord der samer, kvener og nordmenn har levd side om side, ofte i de samme familiene, gjennom generasjoner.

Og vi mener det går an å bygge sterke samiske samfunn samtidig som vi bygger levedyktige lokalsamfunn og næringer.

Sammenligningen med protestpartier halter

Så kommer sammenligningen med Kystpartiet, Aunelista og Pasientfokus.

Den halter, for å si det forsiktig.

Det betyr ikke at Nordkalottfolket nødvendigvis lykkes med alt vi har satt oss fore. Å etablere et parti på flere politiske nivåer er krevende. Det vet vi.

Men da må man sammenligne størrelser som faktisk ligner.

Pasientfokus sprang ut av en svært konkret kamp om helsetilbudet i Alta. Kystpartiet hadde sitt politiske utgangspunkt og sin historie, og var kanskje for knyttet til en person?

Nordkalottfolket har vært på Sametinget siden 2005. I 2025 fikk vi 15 av 39 representanter. Ved fylkestingsvalget i 2023 fikk vi 7 representanter i Finnmark og ble nest største parti i fylket. Størrelse og vekst er ikke i seg selv noen garanti for at vi lykkes videre. Men det gjør det litt vanskelig å redusere dette til enda et lokalt protestparti som forsøker å bli større enn sitt eget utgangspunkt.

Det kanskje mest interessante med kronikken kommer helt på slutten.

Selle og Falch mener de ser trekk som gjør at NSR «kan sitte stille i båten».

Det står i sterk kontrast til diskusjonen som går i NSR selv.

På NSRs landsmøte denne måneden ble det diskutert om organisasjonen bør begynne å stille til kommune- og fylkestingsvalg. Karasjok sameforening ønsket en egen arbeidsgruppe for å utrede dette.

Tidligere NSR-leder og tidligere visepresident på Sametinget Ragnhild Nystad var ganske tydelig:

«NSR har sovet og ikke gjort noe med saken. Og vi ser at Nordkalottfolket blir større og større.»

Hun mente NSR må være synlig også andre steder enn på Sametinget.

Jeg skal selvsagt være forsiktig med å gi andre partier strategiske råd.

Men når en tidligere leder i NSR mener partiet har sovet mens Nordkalottfolket blir større, samtidig som Selle og Falch mener NSR kan sitte stille i båten, er det i alle fall lov å konstatere at situasjonen kan tolkes forskjellig.

Skillet mellom samepolitikk og annen politikk i nord blir mindre

Og kanskje er det akkurat her kronikken bommer mest. For hva om det ikke er Nordkalottfolket som er på vei bort fra samepolitikken? Hva om det i stedet er skillet mellom samepolitikk og resten av politikken i nord som er blitt mindre?

Når vi diskuterer beredskap, kraft, areal, mineraler, fiskeri, arbeidsplasser, veier, demografi, bosetting og lokal råderett, kan vi ikke late som dette tilhører forskjellige verdener avhengig av hvilken politisk forsamling vi sitter i.

Det interessante er at også NSR nå ser ut til å ta diskusjonen om dette.

Hvis NSR mener de må inn i kommunestyrer og fylkesting for å sikre samisk innflytelse, er det i praksis en erkjennelse av det samme: Samisk politikk kan altså ikke isoleres til Sametinget.

Der synes jeg Selle og Falch går glipp av noe. De har likevel rett i en viktig ting:

Skal Nordkalottfolket bli et bredere folkeparti, må vi ha politikk på langt flere områder enn dem vi er mest kjent for i dag.

Vi må kunne svare på spørsmål om helse, skole, skatt, næringspolitikk, forsvar, samferdsel, EU og de andre store sakene Stortinget behandler.

Det krever organisasjon, folk og politikkutvikling.

Og vi kommer til å møte vanskelige spørsmål og dilemmaer.

Interessene i Nord-Norge er ikke alltid like. Det som er bra for én kommune eller næring, er ikke nødvendigvis bra for en annen.

Men det er kanskje også hele poenget med å ville være et folkeparti. Man kan ikke bare representere folk når de er enige.

Utfordringen er å klare å være begge deler

Det virkelige spørsmålet framover er derfor ikke om Nordkalottfolket skal velge mellom å være et samisk parti eller et nordlig parti.

Utfordringen vår er å klare å være begge deler. Så får tiden vise hvor langt vi lykkes.

Men med utviklingen de siste årene er jeg ikke helt sikker på at det å sitte stille i båten er den mest treffende analysen av det som skjer. Båten lekker, og vi må alle til pumpene for at nord skal klare seg framover.

Vi skylder alle rundt oss at vi i hvert fall prøver.