Et sameting på avveie, tid for et skifte

Sametinget var ment som et brobyggende organ. I dag opplever jeg at det har blitt et forum for konflikt og avstand. Det er på tide med et nytt samisk veivalg – basert på likeverd, realisme og tillit.

Da Sametinget ble opprettet i 1989, fikk vi en historisk mulighet til å forme våre egne institusjoner, styrke samisk identitet og bygge et tillitsfullt forhold til det norske samfunnet. Jeg var stolt over å være med fra starten – først valgt inn for Oslo Sameforening, deretter for Arbeiderpartiet og til slutt for «Samer bosatt i Sør-Norge». Jeg har sett Sametinget vokse frem fra idé til realitet, og jeg har sett hvilke veivalg som førte til utvikling – og hvilke som fører til stagnasjon.

En tid med tillit og resultater

Spesielt perioden 2001 til 2005 var en tid med stor fremgang. Stortinget vedtok finnmarksloven etter konsultasjoner med Sametinget, vi fikk også etablert en konsultasjonsavtale med regjeringen – et historisk skritt mot reell medbestemmelse. I denne perioden var jeg rådsmedlem under Sven Roald Nystøs ledelse, og vi hadde en samarbeidsånd som bygget bro mellom samiske og norske myndigheter.

Jeg var så heldig å få tjenestegjøre på Sametinget i en periode der størrelser som Ole Henrik Magga, Sven-Roald Nystø, Leif Dunfjell, satte sitt preg på Sametinget og samepolitikken for øvrig. De var akademiske pionerer, og kulturbyggere. De var ledere som forsto at man måtte skape institusjoner gjennom forhandling, tillit og åpenhet – ikke gjennom konfrontasjon og ideologisk rigiditet. Vi var ikke alltid enige om alt, men vår felles visjon var å samle det samiske folket, ikke splitte det.

Et Sameting på avveie

I dag ser jeg med bekymring på utviklingen. Sametinget er i ferd med å miste sin legitimitet og troverdighet. Ledelsen består av unge krefter med radikale ideer og lav forståelse for den praktiske virkeligheten i samiske lokalsamfunn. Rettslige konflikter med staten har blitt viktigere enn reell dialog. Det har skapt et klima av mistillit – både mellom Sametinget og myndighetene, og innad i det samiske samfunnet.

Særlig reindriften er blitt prioritert på bekostning av andre næringer og samiske grupper. Jeg har full respekt for reindriftsnæringen og deres rettigheter gjennom reindriftsloven, men det er på tide at også fastboendes og sjøsamers behov blir tatt på alvor. De som livnærer seg av naturen, fra fiske og utmarksnæring til lokal ressursforvaltning, må få sin plass i samepolitikken.

Derfor Nordkalottfolket

Det er urimelig at bare én næring skal ha særrettigheter til bruk av naturen. Motorisert ferdsel i utmark er et eksempel: De som driver næring i utmark, må kunne ha samme mulighet til motorisert ferdsel som reindrifta – innenfor regulerte rammer. Jeg er ikke for fri ferdsel, men for likebehandling.

Jeg har derfor valgt å melde meg inn i Nordkalottfolket. De står for mange av de samme verdiene vi bygde Sametinget på: rettferdighet, likeverd og en pragmatisk tilnærming til samepolitikken. Partiet løfter frem de grupper som er blitt glemt, særlig langs kysten og i blandede samiske lokalsamfunn. Nordkalottfolket vil fornye samepolitikken og gjenreise Sametingets rolle som et konstruktivt organ – ikke en motpart, men en medspiller for utvikling i nord.

Vi trenger ny tillit – ikke nye konflikter

Jeg har gjennom mitt politiske liv på Sametinget, sett på nært hold hvordan urfolk i Alaska og Canada har oppnådd betydelig utvikling – ikke gjennom konfrontasjon og evige rettssaker, men gjennom forhandlinger og partnerskap med myndigheter og næringsliv. Det er denne retningen vi må tilbake til.

Sametinget var ment å skape samhold og muligheter. Nå er det på tide med en ny samisk vår, med politikk som favner bredden av det samiske folk – ikke bare de med høyest stemme, men også de som lenge har blitt overhørt.

Av Johan Mikkel Sara, 5. kandidat til sametingsvalget for Nordkalottfolket Sør-Norge