Et språkfellesskap for de få – eller for de mange?

Debatten om Sametingets stipendordning for høyere utdanning avslører en ubehagelig og grunnleggende skillelinje i samisk politikk. Skal språkarbeidet vårt være inkluderende eller ekskluderende?

Når NSR nå vil holde andrespråksbrukere utenfor stipendordningen, er det ikke bare et teknisk grep. Det er et tydelig politisk signal om hvem som regnes som viktige i språkarbeidet og hvem som ikke gjør det.

For oss i Nordkalottfolket er dette både sårt og uforståelig. I sjøsamisk tradisjon deler man på det man har. Hadde du et godt fiske, hang du en pose med fisk på døra til naboen som hadde hatt møtt svart hav. Slik bygde man fellesskap, uten store ord, men med handling. Det er dette prinsippet språkarbeidet burde være forankret i. Har du ressurser, deler du dem. Skal språket leve, må flere med.

Et stipend som lukker dører – ikke åpner dem
Derfor er det et paradoks at Sametinget nå legger opp til en ordning som gir mest til dem som allerede kan språket, mens de som faktisk trenger støtte for å lære og for selv å kunne bidra skyves ut på sidelinja. Det ser ut som om man ønsker å beskytte et lite, allerede språklig sterkt miljø, heller enn å bygge et bredt og levende språkfellesskap. Et språk vokser ikke ved å bli gjerdet inn. Det dør av det.

Sametingets egne tall viser at språket står svakest i de områdene fornorskingen traff hardest. I store deler av kyst og fjord finnes det knapt førstespråksbrukere igjen. Skal vi revitalisere språket der det faktisk holder på å forsvinne, er vi helt avhengige av at andrespråksbrukere, unge som vil lære og ta språket i bruk i barnehager, skoler, helsevesen og samfunnsliv. De må møtes med mulighet og støtte ikke en stengt dør. Likevel er det nettopp disse studentene NSR nå aktivt holder ute i kulda.

Dette skjer samtidig som Sametinget øker stipendet til 45 000 kroner per semester, men kun for studenter på førstespråksnivå. For alle andre? Nærmest ingenting. En ordning som allerede traff altfor snevert blir enda smalere. I en undersøkelse gjennomført på oppdrag fra Sametinget svarte bare 28 prosent av de forespurte, elevutvalget var svakt, og i 2024 sto over én million stipendkroner ubrukt. Færre søkte og færre fikk. 112 studenter trakk «vinnerloddet», et antall som er skremmende lite. NSR ønsker ikke å utvide ordningen og nå andrespråksbrukere. Det er vanskelig å forstå.

Utestenging forklart som språkpolitikk
Enda mer oppsiktsvekkende blir dette når man leser «Samiske tall forteller», der professorene Kamil Øzerk og Hege Merete Somby ved Samisk Høgskole peker på at rekruttering av samisktalende lærere, også andrespråksbrukere, er helt avgjørende for å lykkes med språkrevitalisering i skolen. Man kan altså ikke styrke språket uten samtidig å styrke andrespråksopplæringen. Dette er forskning NSR selv kjenner godt, men nå velger å ignorere.

For unge i kyst- og fjordområdene er konsekvensen enkel. De får høre at de ikke kvalifiserer. Ikke fordi de mangler vilje, innsats eller motivasjon, men fordi de mangler språket fornorskinga tok fra dem og deres foreldre. Mange opplever dette som et nytt lag av utestenging. Et ekko fra en historie vi skulle være ferdige med. Det gjør saken desto mer alvorlig at denne utestengingen nå aktivt drives fram av NSR.

Språket overlever bare når flere får plass
Språket kan ikke overleve på skuldrene til en stadig mindre gruppe førstespråksbrukere alene. Vi trenger alle som vil bidra og de som lærer språket senere i livet er en ressurs vi må dyrke frem.

Nordkalottfolket mener at stipendordningen må åpnes for begge grupper. Dette er ikke radikalt. Det er enkelt, logisk og helt nødvendig. En bredere ordning vil nå flere, styrke språket der det er svakest, og gi langt større effekt per budsjettkrone. Og man trenger ikke dyre evalueringer for å vite om det virker, tallene vil komme allerede neste år.

Til slutt står vi igjen med et grunnleggende spørsmål: Skal språket være et fellesskap som åpner dører eller lukker dem? Skal Sápmi bygges på likeverd i praksis eller på nye skiller mellom «gode nok» og «ikke gode nok»?

For vår del er svaret klart. Vi må tilbake til de sjøsamiske verdiene. Når du har fått, deler du videre. Når språket er truet, løfter du sammen med andre. Bare slik får vi et språk som lever, ikke bare i festtalene, men i hverdagen.

Av Roger Iversen, sametingsrepresentant for Nordkalottfolket i Østre