Finnes et samisk ja?

Sametinget er i ferd med å bli en nei-maskin. Når alt fra kraftlinjer og jernbane til næringsarealer og vannverk møtes med automatisk motstand, er det ikke lenger vern – det er stagnasjon, forkledd som prinsippfasthet.
Mens nei gir aktivister noe å rope – gir det ikke ungdom jobb. Det fyller ingen skoler. Det bringer ingen hjem.

Vi må tørre å si det: Nei har blitt identitet i samepolitikken. En moraliserende refleks som slår inn hver gang noen forsøker å skape noe nytt i nord. Det ropes om vern, men hva er det vi verner – og for hvem?

Når nei blir det eneste svaret
NSR kaller det vern. Vi kaller det stillstand. Når sametingspresidenten stiller seg skulder med skulder med demonstranter mot kobbergruva Nussir, er det ikke lenger et protestrop utenfra. Det er blitt Sametingets politiske linje. Og heller ikke presidenten kommer med noe alternativ – bare enda et nei.

Samiske lokalsamfunn trenger mer enn motstand. De trenger framtid. De trenger muligheter. Hvis vi sier nei til all utvikling, til kraft, infrastruktur og arbeidsplasser, sier vi i praksis nei til at folk kan bli boende. Da sier vi også nei til samisk språk, kultur og fellesskap – for disse tingene overlever ikke uten levende bygder.

Samer er mer enn reindrift
De sier det handler om å beskytte samisk kultur. Men et nei verner ikke framtida – det skyver den fra seg. Det hjelper lite å kreve vern hvis vi ikke tar vare på det viktigste: folk, jobber og samiske lokalsamfunn. For det hjelper ikke å verne et landskap hvis det ikke er folk igjen til å bruke det.

NSR later som om det bare finnes én samisk interesse: reindrift. Og at den alltid må vinne. Men det er like samisk å jobbe i industrien, undervise på bygda, fiske i fjorden eller starte firma hjemme i garasjen. Samisk kultur består av mer enn én levemåte. Sametinget skal ikke være et interesseorgan for én næring – det skal være et parlament for et helt folk.

Et samisk ja – med krav
NSR sier at utvikling truer samiske rettigheter. Men framtidstro truer ingen. Og det finnes ingen urfolksrett til stagnasjon.

Urfolksrett gir vern. Men den opphever ikke andres rett til utvikling, bosetting og livsgrunnlag. Ingen – heller ikke Sametinget – har rett til å holde bygder og lokalsamfunn fast i handlingslammelse og håpløshet.

Nordkalottfolket står for et samisk ja. Et ja med krav – ikke underdanighet. Et ja til lokal forankring, rettferdige avtaler og respekt for natur og rettigheter. Men også et ja til ansvar: For bygdene. For ungdommen. For framtida.

Framtida må velges
Valget står nå. Mellom et Sameting som setter strek over prosjekter før de i det hele tatt diskuteres – og i praksis gjør Nord-Norge til et museum og reindriftsreservat. Eller et Sameting som stiller krav, inngår avtaler og sikrer at utvikling skjer på alle samers premisser.

Framtida kommer ikke av seg selv – den må velges. Enten fortsetter Sametinget å si nei til alt, og gjør Nord-Norge til et utstillingsvindu for en fortid som forsvinner. Eller så velger vi å si ja – med krav, med ansvar og med håp.
Vi vet hva vi velger. Hva velger du?

Av Vibeke Larsen, presidentkandidat og leder for Nordkalottfolket