Finnmark må få puls

Jeg starter med min egen kropp. Den fungerer som den skal. Hver dag kjenner jeg på hvordan hjertet slår, blodet strømmer og alle delene jobber sammen for at jeg skal kunne leve. En kompleks organisme som ikke hadde hatt grunnlag for liv om ikke hjertet pumpet rundt blodet i kroppen min. Selv lillefingeren min trenger blodet for å fungere. De små blodårene i fingeren er helt avhengig av å få forsyning fra de store årene. Hjerte og de store årene i kroppen min holder meg i livet.

Slik er det også med ett samfunn. Infrastrukturen er samfunnets blodårer. Det er veiene, strømforsyningene og et solid digitalt nettverk som sørger for at vi får mat, arbeidsplasser, energi og alt annet vi har behov for. Ett folk som trives og har det bra kan sammenlignes med kroppens immunforsvar. Dersom infrastrukturen svekkes vil ikke ett menneskene på en lite sted klare å holde samfunnet oppe. En frisk lillefinger kan ikke bære hele kroppen.

Tenk på Finnmark som en levende organisme
Vi er en del av en verden som er avhengig av strøm og annen infrastruktur, av transportmidler og kommunikasjonsverktøy, vi lever av å hjelpe hverandre og skape verdier sammen i et mangfold av bransjer og næringer. «Organismen» Finnmark deler forsyninger med Troms og Nordland, vi deler varer, tjenenester og kraft. Produserer vi mer kraft enn vi trenger sjøl, men mangler infrastruktur for å frakte den dit det trengs, skapes det ubalanse.

De som ikke er tilknyttet de store blodårene som vi kaller kraftinfrastrukturen har ikke mulighet til å utvikle seg på samme måte som andre deler av dette samfunnet. Det blir som en kropp der den ene siden visner bort fordi den ikke får blod.

Vår befolkning og våre næringer er helt avhengig av god infrastruktur. Reindrift, fiskeri, jordbruk, industri, reiseliv og servicebedrifter.

Det handler også om sikkerhet og forsvar
Dette handler ikke bare om vekst og utvikling, men også om sikkerhet og forsvar. Hvis vårt samfunn er truet av krig eller naturkatastrofer, så tar vi for gitt at et godt utrustet forsvar kommer oss til unnsetning. På samme måte som når vi får ett kutt i huden så sender kroppen forsvaret sitt ut for å reparere skaden.

Vi deler gjerne Finnmark i to, øst og vest, og står overfor ett valg om at kun vestsiden får en blodåre som er god og sterk nok til å dekke behovet som kreves? Kan vi leve med at øst får nøye seg med de gamle, utslitte og litt for trange årene som ikke tåler noe særlig belastning lengre?

420 kV-linjen som i dag går helt til Skaidi er en stor blodåre i kraftinfrastrukturen. En konkret investering som vil gi hele Finnmark samme vilkår for vekst og ett sterkt forsvar.

Når en stor bedrift står og tripper for å etablere seg i Varanger – men mangler strøm fordi strømforsyningen som trengs stopper på Skaidi.

Da er tiden inne for å få fart på blodomstrømningen østover.

Finnmark, Troms og Nordland – felles organisme
Finnmark er ikke alene. Vi er en del av et større kraftområde sammen med Troms og Nordland. Nordland har et stort kraftoverskudd, Troms litt i minus og Finnmark ett lite overskudd. Men dette kan ikke Finnmark dra nytte av det fordi vi mangler de «blodårene» som skal frakte kraften dit den trengs.

Statnett eier og drifter sentralnettet, som er selve hovedblodårene i strømnettet og forbinder regioner og land. Statnett er 100 % eid av den norske stat gjennom Olje- og energidepartementet. Øst-Finnmark har kjempet i mange år for å få denne infrastrukturen på plass, og staten er klar til å bygge. Vi kan ikke takke nei til det på oppløpssida.

Et sterkt og velfungerende samfunn er det beste forsvaret vi kan ha. For at Finnmark skal være livskraftig, må vi investere i infrastruktur. Akkurat som kroppen er avhengig av blodårene sine, er Finnmark avhengig av strømnett og transport for å vokse og forsvare seg. Skal vi virkelig kutte blodåren ved Skaidi og risikere at Øst-Finnmark visner bort?

Svaret er enkelt: Vi trenger et helt Finnmark, ikke et delt. Og vi har dårlig tid.

Av: Hilde-Kathrine Nilsen, 4.kandidat til sametingsvalg og stammerådsmedlem