Forsoning uten naturbruk er ikke forsoning
NSR sier de vil forsones – men møter et åpent sår med institusjonsbygging, ikke med livskraftige tiltak som støtter livet vi vil leve. De velger å bygge nye institusjoner og kontorer, men det som trengs, er retten til å leve som sjøsame – i fjæra, på fjorden og på fjellet.
Dette plenum behandler Sametinget sin egen oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport i Nordre valgkrets – et område der sjøsamisk språk, livsform og kultur har blitt presset tilbake i generasjoner. Gjennom kartlegging av valgkretsen har Sametinget dokumentert egen forsømmelse overfor de fastboende og sjøsamene.
Sametingsflertallet med NSR i spissen, velger å møte dette sviket med et bitte liten plaster, på et stort og åpent sår. Nye institusjoner, nye bygg, nye kontorer, men ingenting om hvordan ivareta og gi fremtid til det lille vi har av igjen av naturbrukskulturen. De har valgt den enkleste veien: Institusjonsbygging og kurs. Men samisk kultur lever ikke på museum, og identitet bæres ikke igjennom søknader.
Revitalisering av sjøsamisk kultur skjer ikke i nye institusjoner alene. Den skjer i fjæra – med tang og tare under neglene. Den skjer på fjorden, med klepp, line og garn. Den skjer i naustet, i vedskjulet, på scooter og i båten. Den skjer i ute i naturen, i utmarka. Det er der sjøsamisk kultur alltid har hatt sitt fotfeste.
Det som virkelig mangler, i NSRs forsøk på forsoning, er anerkjennelse av naturbrukskulturen. Den kulturen som har båret kystsamfunnene: Fisken i fjorden, elver og vann, vedhogsten i skogen, bærsankinga og jakt. Kombinasjoner av aktiviteter og næringer som har bundet mennesker og natur sammen i et felles livsgrunnlag – og gitt språk, tradisjon og stolthet.
Men hvor er tiltakene som styrker dette? Hvor er det konkrete løftet for å sikre retten til å bruke naturen slik våre forfedre alltid har gjort?
Når du trenger tillatelse for å fiske i vann du har brukt i generasjoner, da er det ikke bare retten til matauk som svekkes – det er retten til å være deg selv som fastboende sjøsame.
Når Sametinget tier i det scooterløypene og adgangen til snødekte fjell stenges av Statsforvalteren, ties det ikke bare om politikk – det ties om identitet. Naturbruk er vår kultur!
Sannhets og fornorskningskommisjonen slo fast at naturforvaltningen har vært et redskap i fornorskninga. Men NSR og deres samarbeidsparter unnlater å ta kampen for å gjenerobre retten til fastboendes og sjøsamisk naturbruk, også ved hjelp av motorisert ferdsel.
De snakker om institusjoner – men nekter å forsvare retten til å leve. Retten til å høste av havet og marka, retten til å bruke naturen slik det har blitt brukt i generasjoner. Det er her fornorskinga fortsatt pågår, og det er her tiltakene må begynne – om målet er å ha en levende sjøsamiskkultur utenfor museumsveggene.
Uten en grunnleggende snuoperasjon – fra institusjon til levd liv – vil forsoningsarbeidet bli nok et pistrete vedlegg til en lang historie av forsømmelse.
Det må være plass til å leve samiske liv – i fjæra, på fjorden og på fjellet, også for oss samer utenfor reindrifta. Uten det perspektivet vil Sametingets eget forsoningsarbeid forsterke urettferdighetene vi allerede opplever og den sjøsamiske kulturen legges inn på museum.
Nordkalottfolket kjemper for at sjøsamisk og fastboendes kultur skal leves – ikke arkiveres. For oss handler forsoning om å styrke retten til naturbruk, språk og levd hverdagsliv. Fjæra, fjorden og fjellet må igjen gi rom for alle samiske liv – ikke bare minner om det.
Av Gry Warth, sametingsrepresentant for Nordkalottfolket
