Gry Warth (51)
Bosted: Sørfjord i Kvænangen
Yrke: Operatør på Stjernøya for Sibelco
Verv: Sametingsrepresentant, medlem av stammerådet
Når Gry Warth (51) snakker om hjemstedet sitt Sørfjord i Kvænangen, høres det ut som hun maler med stemmen – bilder av fjell, hav og generasjoner med historie ligger mellom linjene.
– Jeg har vokst opp med naturen tett på, og det preger meg fortsatt. Jeg finner roen med fiskestanga i hånda – både sommer og vinter. Og høsten? Den tilbringes gjerne på fjellet, på rypejakt.
Hun bor fortsatt i heimkommunen sin, og er mor til tre jenter som nå er på vei inn i voksenlivet. I hverdagen jobber Gry som operatør på messa til Sibelco på Stjernøy, hvor det utvinnes nefelin.
– Jeg lager mat og holder det rent for kollegaene mine ute på øya, og trives utrolig godt i det miljøet. Det er noe eget med folkene som jobber der, sier hun med et smil.
Gry er en sånn person som sjelden sitter helt stille – enten hun ikke er i full fart på jobb eller på tur med den nyanskaffede bobilen, har hun alltid et eller annet prosjekt på gang hjemme.
– Det er mange prosjekter, ja – noen halvferdige, noen halvglemte. Litt sying, litt oppussing, litt planting. Og når jeg virkelig skal slappe av? Da er det film og sofakos som gjelder!
– Likeverd, ikke museum
Som sametingskandidat for Nordkalottfolket er det ikke tvil om hva som engasjerer henne mest:
– Jeg hater urettferdighet. Vi må ha et samfunn i nord hvor folk er like mye verdt – hvor vi har samme rettigheter og muligheter. Jeg er redd for at vi blir redusert til museumsgjenstander i vår egen natur hvis alt skal vernes og reguleres. Vi må få lov å bruke den – ikke bare vise den frem.
Særlig er hun opptatt av at sjøsamisk duodji må få samme anerkjennelse som annen samisk duodji.
– Det handler om stolthet, om synlighet, og om at vår kulturarv også skal få leve videre.
Hun brenner også for bedre infrastruktur, flere arbeidsplasser og bolyst:
– Vi må få lys i husene igjen, og gjøre det enklere for folk å bo her – ikke vanskeligere.
Middag med røttene
Når hun blir spurt hvem hun ville invitert på middag, svarer hun ikke med en kjendis – men med slekta.
– Jeg skulle så gjerne fått muligheten til å sette meg ned med oldeforeldrene og besteforeldrene mine. Snakke med dem som voksen, stille de spørsmålene jeg ikke visste jeg burde stille da jeg var barn. Det er så mye vi kunne lært – om levemåter, verdier og hvordan de så på verden.