Har Finnmark en framtid som museum?
Er tradisjon og natur så viktig at vi må si nei til all utvikling?
«Jo, Finnmark skal være museum!», sa Svein Lund, og snakket om et liv som har lite å gjøre med det livet de fleste av oss lever. Det finnes sikkert flere enn han som tenker at dette vil være et godt liv, men nedgangen i folketallet viser at det ikke gjelder flertallet. Fortsetter det slik, ender Finnmark som et museum.
Om det skjer, blir det slutt på de evige arealkonfliktene mellom reindriften og andre næringer. Det er ikke det eneste som blir borte. Kulturen kan ikke leve på museum. Den dør uten folk. Museumgjenstander kan aldri være annet enn bleke avskygninger av den levende kulturen. Derfor må vi legge til rette for bolyst og utvikling i Finnmark.
Vi trenger arbeidsplasser og infrastruktur. Vi må skape vekst, samtidig som vi beholder forankringen i de gamle tradisjonene. Utviklingen må styres med klokskap, respekt og grunnleggende forståelse for likeverd.
Vi i Nordkalottfolket mener at alle som lever i og av nord fortjener likeverdig behandling. Dette må være uavhengig av næring, språk og etnisk bakgrunn. Reindriftsutøveren oppe på vidda, fiskeren på fjorden, småbrukeren i dalen og industriarbeideren på den nyetablerte fabrikken – alle skal ha plass i det nye nord.
Derfor må vi ta inn over oss at kraft og industri krever arealer. Samtidig vet vi at Finnmark er et lappeteppe av bruks- og rettighetsforhold, og at mange av våre naturbaserte næringer er arealkrevende.
Det finnes løsninger.
For det første: All arealbruk må skje i nært samarbeid med lokalbefolkningen og være basert på kunnskap og konsekvensanalyser, ikke kun være økonomiske framskrivninger. Eksisterende industriområder kan fortettes før nye naturområder tas i bruk. Kraftproduksjon og industri må lokaliseres tett sammen for å begrense arealinngrep og gi størst mulig lokale ringvirkninger.
For det andre: Vi må anerkjenne verdien av utmarksbruk. Tamreindrift og annen utmarksnæring er ikke bare tradisjon, det er levende næring. Men også her må vi våge å diskutere bærekraft, dyrevelferd og medbestemmelse. Dagens reindriftslovgivning gir et asymmetrisk maktforhold som bør balanseres gjennom reformer som sikrer både økologisk og sosial bærekraft.
For det tredje: Finnmark kan bli en kraftregion for Norge, men ikke uten folket. En utvikling som gir lokal verdiskaping, kompensasjon for arealinngrep og langsiktige arbeidsplasser må være målet. Vi trenger ikke velge mellom industri og utmark, men vi må velge samarbeid, langsiktighet, rettferdighet og likeverd.
Fremtiden i nord må bygges på mer enn stål, strøm og hard valuta. Vi trenger også tillit, tilhørighet og respekt for alle som bor her. På det viset skal vi gå inn i framtiden.
Sammen.
Jan Tore Kvalnes, 3. kandidat i Nordre valgkrets for Nordkalottfolket
