Har vi ei fremtid i nord?

Om befolkningsutvikling, arbeidsplasser og samfunnsengasjement for verdens beste landsdel.

«Jeg har sett mange komme og gå, og tenkt på om vi burde gjort det samme. Nedskriving av studielån og Finnmarksskatt var viktige tiltak da jeg var ung, men aldri det viktigste. Vi bosatte oss i et levende samfunn med et mangfold av arbeidsplasser. Kulturen produserte folk selv, og kommunen stilte opp med arenaer for idrett, kultur og svømming. Tjenestetilbudene traff godt, helsetjenesten var på plass, og det ble bygd barnehager og skoler.»

Av sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn er det viktig for Norge og NATO at det bor folk lengst nord i landet. Men har vi som har valgt å bli satset på feil hest? Fiskeripolitikken har slått feil, og mange lokalsamfunn sliter med å få tak i fagfolk til viktige jobber. Tøffe debatter om kraft og energi splitter befolkningen, og trusselen fra vår nabo i øst oppleves sterkere. Det ser mørkt ut for nord.

Da jeg var ung, var det to steder jeg ikke ville bo: Havøysund og Lakselv. De voksne rådet oss til å flytte og få utdanning, fordi de ikke så en fremtid i fiskeindustrien. Lakselv var bare et veikryss for meg som nittenåring, og jeg så ikke det som et sted med en fremtid for meg. I ettertid fikk de voksne rett: Mange jobber i Finnmark har blitt sentralisert og effektivisert, og vi trenger ikke lenger 18 ansatte i Sparebanken i Måsøy.

Kjærligheten førte meg til Lakselv, hvor vi etablerte oss og fikk tre barn. Til sommeren har vi bodd her i 36 år, og to av tre unger har fått utdanning og slått seg ned i nærheten. Barnebarna bor også i nabolaget, så det er vanskeligere for oss å flytte sørover nå.

Jeg har sett mange komme og gå, og mange ganger tenkt på om vi burde gjort det samme. Nedskriving av studielån og Finnmarksskatt var viktige tiltak da jeg var ung, men aldri det viktigste. Vi bosatte oss i et levende samfunn med et mangfold av arbeidsplasser. Kulturen produserte folk selv, og kommunen stilte opp med arenaer for idrett, kultur og svømming. Tjenestetilbudene traff godt, helsetjenesten var på plass, og det ble bygd barnehager og skoler.

Infrastrukturen var også på plass. Flyplassen var viktig for oss, og med forsvaret fikk vi to årlige gratis reiser innenlands. I nyere tid har vi fått gratis barnehager og forsterkede studielånsordninger. Til tross for mange gode tiltak, har sentralmakta ikke evna å iverksette god nok politikk som får folk til å bosette seg her og bli her.

Det er for få attraktive arbeidsplasser å lokke de unge tilbake med, og lokalsamfunn blir avhengige av innleid arbeidskraft. Klima, mørketid og avstandsulemper gjør det vanskelig å beholde de som flytter til fra andre steder i landet og verden.

For å øke bo- og blilysten, trenger vi fremtidsrettede arbeidsplasser, gode fritidstilbud og kommunikasjonsmuligheter. Gratis eller billigere flyreiser for oss som bor her, kan også i dag være en nøkkel for å rekruttere kompetent arbeidskraft og engasjerte innbyggere til nord.

Som innbyggere må vi fortsatt stille opp når politikk skal utvikles, og fritids-, handels- og tjenestetilbud bygges opp. Vi må handle lokalt og delta på dugnader for å skape trivsel og bolyst. Så lenge vi har engasjerte mennesker i lokalsamfunnene, er det håp. Men vi trenger også sentrale politikere som har trua og jobber sammen med oss.

Det er lett å grave seg ned i detaljer om de forferdelige konsekvensene av utbygging av mer kraft og energi, men da blir det fort mørkt. Mange mørke skyer henger over verden nå, men jeg håper vår lille del har en lys fremtid. Da må vi løfte blikket, se hele bildet og være enige om noen premisser for en positiv fremtid i nord. Vi er få, men kan bli fryktelig mye sterkere om vi står sammen.