Hegnar og de plagsomme samene
Trygve Hegnar er en skarp analytiker – og en bevisst provokatør. Problemet oppstår når provokasjonen blir viktigere enn analysen.
Trygve Hegnar har i en årrekke vist forbausende stor interesse for samiske spørsmål. Og veldig ofte utløser hans lederartikler diskusjon og kritikk. Nå sist når han ser samer «overalt», som en slags politisk støy som «plager oss».
Hegnar synes å mene at nå får det være nok. Han uttrykker undring over hvor synlig samene er blitt. Nyheter på samisk. Samiske navn. Samiske perspektiver i altfor mange sammenhenger. Men Hegnar glemmer at synlighet ikke det samme som makt.
Ta turen nordover, Trygve Hegnar.
Det som kjennetegner Trygve Hegnars kommentarer om det samiske er ganske konsistent: fokus på reindriften, økonomi og subsidier, spørsmål om lønnsomhet og bærekraft, kritikk av rettighetsforståelsen rundt reindrift – og i senere år: sterkere kobling til arealkonflikter og kraftutbygging.
Fosen-saken i 2023 gjorde tonen og oppmerksomheten langt skarpere, men grunnlinjen i argumentasjonen hans var der allerede før. Det var – og er – en legitim diskusjon. Men også den gang var mønsteret det samme: Hegnars tilbøyelighet til å trekke bastante slutninger om «samene» som gruppe – som urimelige, som lite solidariske og til hinder for utvikling.
Jeg er absolutt tilhenger av at man i forhold til det samiske og innenfor en samepolitisk ramme diskuterer både pengebruk, Sametingets rolle og arealkonflikter. Men det er forskjell på kritikk og det karikerte.
Nettopp derfor er det så uheldig når denne typen diskusjoner kobles til generaliserende og til dels nedsettende karakteristikker av samer som gruppe. Da flyttes debatten fra politikk til identitet.
Det er en måte å argumentere på vi ellers er svært varsomme med i norsk offentlighet. Vi aksepterer ikke at jøder, muslimer, pakistanere eller andre grupper omtales som en ensartet størrelse med felles motiver og krav. Vi vet hvor lett slike generaliseringer kan skli over i noe langt mer problematisk.
Det er nærliggende å tolke noe av dette som bevisste provokasjoner – en klassisk Hegnar-stil, der det spisses for å skape reaksjoner.
Samtidig skal Hegnar ha honnør for én ting: Han er omtrent den eneste redaktøren på nasjonalt nivå som skriver om samiske spørsmål for et norsk publikum. Det i seg selv er viktig. Samiske temaer er altfor ofte fraværende i den brede offentlige samtalen.
Nettopp derfor er også ansvaret desto større. Når han først løfter disse spørsmålene inn i offentligheten, bør det gjøres på en måte som bidrar til opplysning og forståelse – ikke til forenkling og polarisering.
Det finnes samiske fiskere, bønder, gründere, lærere, akademikere og pendlere. Det finnes kystsamfunn med helt andre samiske erfaringer enn de reindriftsbaserte fortellingene som dominerer i mediene. Når dette mangfoldet forsvinner, blir ikke bare bildet feil. Da blir også kritikken svakere.
Ta turen nordover, Trygve Hegnar. Også til Sametinget. Da vil du raskt oppdage noe annet: ikke ett samisk samfunn, men mange. Ikke én virkelighet, men et mangfold av erfaringer, interesser og synspunkter – faktisk også innad i reindriften. Samiske samfunn rommer både motsetninger og mangfold – ulike interesser og ulike syn på både arealbruk og utvikling. Like lite som det finnes «et norsk standpunkt», finnes det ett «samisk standpunkt».
Av: John Arne Markussen, Sametingsrepresentant for Nordkalottfolket, seniorrådgiver i Meaconcept og tidligere sjefredaktør i Dagbladet
