Hvem er same nok for sameeliten?
Nok en gang diskuteres det hvem som er same. En debatt som har blitt mer populær og da også nylig har vært diskutert på Riddu Riđđu under tittelen «Hvem er same og hvordan vet vi at de er det?» og i artikkel i Ságat 17.07.24.
Pappa var same, oppvokst i samisk hjem i Brenna, på østsiden av Porsangerfjorden. Med samisk som morsmål, fikk han lære seg norsk på internatskole. Han jobbet som snekker og i Kystverket, hadde hus i Honningsvåg og hytta på Kistrand.
Han hadde ei kofte på loftet. Jeg kan ikke huske at han brukte den, mulig den var for liten. Han ordnet meg kofte da jeg ønsket det, og «gullet» fra hans ungdomskofte ble gjenbrukt i min.
Hos oss ble rein og sauekjøtt tørket hvert år. Ingen tørka så gode reinhjerter som pappa, mindre salt gav mer god kjøttsmak. Vi var ute og fisket både ørret og røye hele året og naturen var både rekreasjon og spiskammer. En fantastisk plass for en liten gutt å lære om naturen.
Jeg fikk aldri språket av han. Det var sjelden han snakket samisk rundt meg, det pratet han kun sammen med sine søsken eller andre. Grunnen var nok gamle arr som aldri leget hos ham. Han følte nok at han ikke hadde godt nok språk for å lære videre, men en samisk vise fikk jeg i alle fall lære. Jeg er fremdeles usikker om han hadde diktet den selv.
I hva mange vil kalle et norsk hjem i Honningsvåg, vokste jeg opp. Vi snakket norsk, mamma jobbet på fileten og senere ble hun husmor. Det var enkle kår, men vi hadde det bra.
Selv om jeg dels er samisk på morsiden også, i tillegg til kvensk, så vet jeg ikke hvor mye. Det ligger en stor skam over det samiske langs kysten har jeg lært. Så stor var skammen at tilhørigheten til den samiske kulturen aldri ble snakket om. I dag ser vi heldigvis at det vokser frem en stolthet av å være same og tilhøre den samiske kulturen langs kysten.
Samekniven min fikk jeg kjøpe for en krone i konfirmasjonsgave, en samisk skikk. Man skal nemlig ikke gi bort kniver, de skal kjøpes. Mange vil kanskje kalle det overtro, men det er framfor alt en del av samisk kultur, overtro eller ei.
‘Bores, Bores’, hilste vi hver gang vi var på besøk hos onkler og tanter. ‘Nei, jeg snakker ikke samisk’, men det gikk nå bra. Det gikk i god blanding av norsk og samisk, og vi skjønte det vi skjønte. Med hytteturer, fisking, sanking og historier har jeg vokst opp i det som for meg var et samisk miljø.
Slektsnavnet Kåven er det en ennå lengere historie til, når vi som sørsamer flyttet til Alta og tok navnet fra fjellet Koven. Vi har en av de mest kjente samiske noaidene i Johan Martin Andreassen Kaaven, også kjent som Trollkaaven eller Mannen som stoppet hurtigruten. Han var onkel til oldefar om jeg ikke husker feil.
Selv står jeg i Sametingets valgmanntall, men snakker ikke samisk mer enn et par ord og fraser. 2 åringen min er registrert som samisk i kommunen. Jeg ble glad da jeg hørte at de hadde slått rekord på samisk opplæring i hjembyen min, Trondheim. Jeg håper sønnen min blir interessert i sitt samiske opphav. Jeg skal gjøre mitt til at han vet om sin samiske tilhørighet og han skal føle trygghet og stolthet for at han er same god nok akkurat slik han er.
Jeg stemmer hvert år, og har engasjert meg samepolitisk for likeverd blant samene.
Jeg har ingenting imot verken reindriftssamer, kvener eller andre fastboende. Det jeg er imot er at en liten gruppe, bestående av reindriftsnæringen, skal få bestemme om min samiske familie og andre fastboende får sette opp et tilbygg på hytta, at de alene få bestemme hvordan felles utmark skal brukes og at de ha så mye makt at de kan stenge oss andre samer ute. At vi som mistet språket ikke har samme plass i det samiske demokratiet som de beholdt det. At sjøsamer som fisker og sanker blir begrenset i å utøve og videreføre sin kultur. Jeg forventer helt enkelt lik rett for alle naturbarna til å ferdes i naturen og kunne ta del av naturen rundt oss.
Folk på Riddu Riđđu synes visst jeg tilhører en udemokratisk kreftsvulst. Jeg forstår det som at mine tanker om samisk likeverd ikke passer inn. Akkurat det ble svært synlig i debatten på Dagsnytt 18 den 23.07.24, mellom Toril Bakken Kåven fra oss og Somby, tidligere sametingsrepresentant for Flyttsamelista.
«Kven du e? Ja, same kan det være» brukte pappa å si. Det var hans enkle måte å si at vi alle likeverdig. Ikke rart han aldri snakka godt om Sametinget.
Jeg kan bare undres på hva sameeliten mener jeg mangler for å være same god nok for det samiske demokratiet.
Daniel Fjellvang Kåven
Nordkalottfolket
Trondheim