Hvor ble det av samene i Rana?

Det er bare 120 år siden Rana var Norges nest største samiske kommune. Noe har skjedd siden den gang. Det ser ut for at samene har rømt fra byen og kommunen vår. Hvor ble det av dem?

Det rette spørsmålet er vel egentlig: Hvor ble det av oss? For sannheten er at den samiske arven lever videre i en stor andel av Ranas borgere. Det er vårt blod. Vår kultur.

Selv er jeg en av dem som lenge var uvitende om at jeg hadde samisk blod i årene. Jeg hadde ingen bevissthet om at bak alt det norske var det også mye samisk. Da jeg endelig fikk vite det, var det som om bitene falt på plass. Ting jeg hadde opplevd som barn, utsagn jeg hadde hørt, blikk jeg ikke forsto – det fikk plutselig en forklaring. Det samiske har vært en taus del av historien. Og da jeg fikk vite, følte jeg meg mer hel.

Det ligger mye stolthet og glede i å bli kjent med sin egen kulturarv. Det gjør oss til rikere mennesker. Ja, til og med når du leser ord som fattiglapp. Det var det som stod bak navnet til min oldefar. Fattiglapp. Jeg er stolt av ham. Han kjempet for familiens overlevelse, og lyktes med det.

Mitt navn har funnet sin plass i Sametingets valgmanntall. Det står ikke alene der. For to år siden inneholdt listen fra Rana kommune 150 navn. Det er ikke mange, med tanke på hvor kort tid som har gått siden dette var en stor samekommune. Vi er mange som har besteforeldre og oldeforeldre som ble født rundt år 1900. Som ble talt som lapp – eller kanskje fattiglapp – ved den store folketellingen og i kirkebøkene.

For hver person som registrerer seg i Sametingets valgmanntall, er det kanskje så mange som ti som velger å stå utenfor. Årsaken kan ligge i at folk bærer med seg tidlige tiders skam. Fattiglapp. Er det noe å løfte fram? Årsaken kan også være at mange mener at deres stemmer er uviktige. De tenker at det samiske demokratiet klarer seg fint uten deres stemmer. Det er ikke sant. Demokratiet er avhengig av at folk flest engasjerer seg.

Hva med å ta en kikk på slektstreet ditt? Kanskje oppdager du at du er mer same enn du har trodd. Kanskje har du en oldemor eller oldefar som vokste opp med samisk språk? Det er det formelle kravet til å melde seg inn i manntallet. I tillegg må du anerkjenne at du er samisk. Det er ikke så vanskelig. Alternativet er å fornekte det. Dine forfedres kultur lever videre i deg. Det samiske ligger i blodet ditt.

Vi, som har mistet språk og tradisjoner, fortjener også å finne veien hjem. Vi er samer gode nok – selv om mye ble tatt fra oss.

Jeg bruker stemmeretten min hver gang det er Stortingsvalg. Det gjør jeg fordi Stortingets avgjørelser har betydning for våre liv her i Rana. Og selv om jeg bærer med meg sporene etter fornorskningen, og vet hvordan det føles å tenke «er jeg samisk nok?», skal min stemme høres. Jeg ønsker å være med på å påvirke kursen.

Derfor stiller jeg til valg for Nordkalottfolket. I Nordkalottfolket jobber vi for at også vi, som ble mest fornorsket, skal få plass og rom i det samiske fellesskapet. Vi skal ha samme rett til naturbruk som andre samer. Vi er likeverdige.

Meld deg inn i Sametingets valgmanntall. Om du gjør det innen 30. juni vil også din stemme telle ved høstens valg. Da får vi vist at samene i Rana ikke er borte. Våre stemmer skal høres!

Av Sissel Hultgreen, kandidat til Sametingsvalget for Nordkalottfolket i Sør-samisk region