Jeg har kjent på urettferdigheten i det, at vi som mistet mest har endt opp med færrest rettigheter

Vi har ikke operaen her, ikke de flotteste teaterscener, ikke danskebåten, og heller ikke billige flyturer til spennende destinasjoner i utlandet. Men vi har en fantastisk natur, som reindriftssamene kan nyte til fulle.

Rana har i mange år vært omtalt som en hyttekommune. Byen vår tømmes så snart det er helg. Mon tro om det er samen i oss som drar oss ut av bymiljøet så snart muligheten byr seg? Eller kanskje det bare er nordlendingen? Det som er sikkert er at Ranværingene er glade i naturen.

Vi har både fjell, fjord og hav i vår umiddelbare nærhet, og vi vet å ta det i bruk. Om vinteren går vi på ski og om sommeren går vi til fots. Vi fisker i havet, og også i små fjellvann. Vi plukker bær og sopp og nyter det livet vi har hatt her oppe i generasjoner.

Ikke for det, i sin tid var det ikke det å nyte naturen som var fokus. Da fisket vi på isen for matauk og overlevelse.

Kommunen, som dekker nærmere 4500 km2, er en av Norges største i areal. Det skulle tilsi at her er rikelig med plass for oss alle. Slik er det ikke. Det er en friluftsentusiast som det ikke gis plass til: Snøscooterkjøreren. Hvis vi sjekker kartet, og sammenligner oss med nabokommunene, er det et påfallende lite tilbud for motorisert ferdsel i naturen i Rana.

Bruken av naturen i dag er sterkt begrenset av kommunens strenge tolkning av motorferdselsloven. Derfor er snøscooterkjøringen i hovedsak transport av varer til og fra hyttene. For mange er det godt nok. Det dekker behovet.

Jeg går mye på ski, både i egen kommune, og i området rundt. Vi har fantastiske turområder, der mange er så langt unna sivilisasjonen at det er svært krevende å ta seg dit, med mat, soveposer, og det som trengs for noen dager i fjellet. Ofte kan vi se spor i terrenget av folk. Det er ofte snøscooterspor, satt av de priviligierte, som hadde rett til å kjøre i området. De som eier rein.

Da jeg hadde hytte i Sverige, tok vi ofte scooteren et stykke opp i fjellet, før vi snørte på oss ski, og tok med oss sitteunderlag, akebrett, isbor, matpakke med mere, og gikk innover i fjellet. Vi kom til små fjellvann, som leverte, og vi hadde flotte naturopplevelser, der de små koste seg. Vi fikk med oss det vi trengte, som bleier, skinn for å sitte på, grill for middagskoking, mat, ekstra klær, små ski og leker, noe som gjorde den «kjedelige isfiskinga» til noe hyggelig for hele familien.

Bruk av naturen har vært et av Nord-Norges fremste fortrinn. Vi har ikke operaen her, ikke de flotteste teaterscener, ikke danskebåten, og heller ikke billige flyturer til spennende destinasjoner i utlandet. Men vi har en fantastisk natur, som reindriftssamene kan nyte til fulle. De kan benytte moderne hjelpemidler, til å komme seg opp og ut, og skape fantastiske turminner, for seg selv, og sine små. Slik tar de vare på kulturen sin.

Vi andre kan bare drømme om det samme – og de som har økonomisk dekning for det, kan etablere seg i Umfors eller i Hemavan. Der kan moderne hjelpemidler få folk opp og ut i naturen, og hyttene kan tilpasses, fornyes og utvides i takt med familieforøkelser, uten tanke for de sterke begrensninger som ble påført innbyggerne i Rana kommune.

Fortsatt er det mange som har hytte i Rana. De lokker ungdommen med løfter om snøscooterkjøring, men det eneste som er å tilby er varetransport. Den må strekkes ut, og dermed blir det mange turer fram og tilbake mellom hytta og parkeringsplassen. Kanskje er ei snuseske i baklomma til ungdommen eneste vare. Den blir med på mange turer til og fra hytta. At det er til ergrelse for hyttenaboene som ønsker ro og fred på fjellet, er lett å skjønne.

Ikke så rart da, at nabokommunen i øst har fått et voldsomt trykk av Ranværinger, som ønsker å etablere seg der i helgene. Rana har kvittet seg med mange potensielle scooterkjørere, men det koster mer enn det smaker. For hva med handelslekkasjen? Vi investerer i store hytter, utstyr dertil, kjørekort i slalombakken, billig vin på Systembolaget, rørleggere, elektrikere og generelle varer på «Gränslöst Umfors» og Bayhill Center.

Samtidig ligger gatene i byen folketomme.

Jeg har kjent på urettferdigheten i det, at vi som mistet mest har endt opp med færrest rettigheter. At vårt behov for nærhet til naturen ikke er viktig. Hva med oss, vi som tapte både språket og kulturen? Hva med oss, vi som har naturen i oss, men som likevel ikke har de samme rettigheter som reineierne?

Vi står på sidelinja, glemt og gjemt, i storsamfunnets forsøk på forsoning og «erstatning».

Kjenner du, som jeg, en nær tilknytning til naturen? Kjenner du på en urettferdighet i forhold til tilgang og til bruk av naturen? Kjenner du på et manglende likeverd?

Nordkalottfolket ønsker likeverd mellom reinsamer, sjøsamer, kvener og nordmenn. Vi lever side om side. Vi burde ha samme rettigheter.

Mandag 8. september er det Stortingsvalg. Da er det også Sametingsvalg. Dersom du er en av dem som har samisk opphav – da oppfordrer jeg deg til å engasjere deg. Meld deg inn i det samiske valgmanntallet innen 30. juni.

Av Sissel Hultgreen, 2. kandidat til Sametingsvalget for Nordkalottfolket i Sør-samisk region, Mo i Rana.