«Kor ska vi reis hæn?»

«Kor ska vi reis hæn?» Sånn startet den velkjente «Påskelabyrinten» på NRK P1, en fast del av påskekosen, lik søte appelsiner og Kvikk Lunsj. Men påska er over, Viggo Valle har trukket seg tilbake til pensjonistenes rekker og vi tilbake til hverdagen. Den søte smaken av appelsiner, Kvikk Lunsj og påskekos har gått over i en bitter ettersmak av nedgang, konkurser og negativ samfunnsutvikling. Det er mørke skyer over Øst-Finnmark. «Kor ska vi reis hæn», spør Valle. Ingensteds sier jeg.

Jeg er født i Kirkenes – et sted preget av industri, arbeidsfolk og en sterk følelse av fellesskap. Det var aldri noen tvil om hvor jeg hører hjemme. Øst-Finnmark er ikke bare en region på kartet – det er røttene mine, det er fremtiden og her jeg vil bidra til at det fortsatt skal være mulig å bo, leve og bygge samfunn vi kan være stolte av. Dessverre har vi i de siste årene sett at det har blitt svært utfordrende, med en rekke konkurser og nedleggelser etter 24. februar 2022. Kirkenes har nærmest blitt nedreist av ministre og departementer, men pilene snur ikke. Regjeringsfolket har det travelt med å vise ansikt, ikke handling, før de haster tilbake sørover med formiddagsflyet. Noe må skje og det raskt. For at vi skal kunne fortsette å bo her, skape arbeidsplasser og trygge lokalsamfunn, må vi ta noen viktige valg.

Industri som grunnmur for levende samfunn

Øst-Finnmark er rikt på naturressurser – både kraft, mineraler og fisk. Men rikdommene betyr lite hvis de ikke skaper arbeidsplasser og utvikling her vi bor. For lenge har vi sett verdiene forsvinne ut av regionen, eller inn i et byråkrati som ikke forstår hvordan det er å bo i Kirkenes, Berlevåg, Vardø eller Gamvik. Vi må kreve at ressursene vi forvalter også gir solide ringvirkninger lokalt. Det handler om å skape et arbeidsliv folk vil være en del av – ikke flytte fra. Det handler om rammevilkår som er til å leve av og leve med, ikke om å utvide dagpengeordninger eller bygge en landsdel på trygd, men arbeidsplasser.

Industri er ikke et fremmedord for oss. I generasjoner har folk i Øst-Finnmark levd av gruvedrift, skipsindustri, fiskeri og annen næringsaktivitet. Det har vært grunnlaget for infrastruktur, utdanningstilbud og kultur. Hvis vi skal bygge en fremtid, må vi ta dette videre, med nye grønne næringer, med teknologiske satsinger, og med reell krafttilgang som gjør etableringer mulig. Kraftmangel i nord er ikke bare et teknisk problem. Det er en barriere for framtidstro og faktiske muligheter som ikke realiseres.

Beredskap handler om folk og bosetting

Vi snakker ofte om beredskap i militære termer. Men beredskap handler spesielt om som faktisk bor her. Et levende Øst-Finnmark med arbeidsplasser, skoler, helsevesen og et mangfold av kultur og språk er det beste forsvaret vi har. Når folk bor her, tar ansvar her og bygger liv her, da står vi sterkere. Det pareres fra regjeringshold om enorme investeringer i forsvaret fremover, om å sette lokalt næringsliv i stand til å være med på anbudsrunder og skumme litt av fløten, men det holder ikke. Ikke mindre enn tre større bygningsfirma, to store entreprenører innen bygg og anlegg har lagt inn årene de siste to årene. En ting er å investere i forsvar, en annen ting å bygge sterke samfunn. Pendlersamfunn er ikke svaret.

Sametinget må være en mer aktiv samfunnsbygger

Sametinget må ta en mer aktiv rolle i denne utviklingen. Det holder ikke å si nei, nei og nei, man må tørre å si ja til utvikling som skjer på våre premisser, til prosjekter som forener miljøhensyn med økonomi og utvikling – fremfor å være en hengemyr av omkamper og rettssaker. Det vi trenger er levende samfunn med utvikling, vekst og trivsel for alle, snu utviklingen med kompetanseflukt og nedadgående snittalder.

Vi trenger et Sameting som i større grad står opp for hele det samiske mangfoldet- også for industriarbeideren i Sør-Varanger, for ungdommen i Vardø eller for dem som har funnet tilbake til sin samiske identitet i voksen alder, inne i fjordene eller ute på øyene. Vi må bygge likeverdige samfunn – ikke bare verne det vi har igjen. Vi kan ikke leve av å være statister i et friluftsmuseum. Vi kan ikke leve av å se i bålet.

Kraftutbygging, industri og lokal kontroll over naturressursene handler ikke bare om økonomi – det handler også om identitet, om retten til å bli her og om verdighet. Om å kunne velge sin egen vei, på sitt eget sted.

«Ka e vitsen?»

Det må handling til – NÅ! Denne endringa kommer ikke i en plastlomme i en dokumentmappe fra et departement, pakket inn i byråkrati og paragrafer. Det kommer gjennom handling og starter med lokalt engasjement. Med folk som våger å kreve mer – ikke for sin egen del, men for neste generasjon.

Det «e vitsen» for meg. Derfor er jeg er med i denne kampen. Fordi jeg tror det nytter og fordi jeg mener Øst-Finnmark fortjener en fremtid der vi får bruke våre egne ressurser til å bygge våre egne samfunn. Vi trenger kraft. Vi trenger industri. Vi trenger folk. Vi trenger deg.

Av; Roger Iversen, 1. kandidat til sametingsvalget for Nordkalottfolket i Østre region, Kirkenes,