Kunnskap fra fjell, fjord og fjøs må anerkjennes – nå!

I jobben min møter jeg mennesker som har årelang praksis fra primærnæringene – men som ikke klarer å stå i jobben lenger. De har realkompetanse i bøtter og spann, men mangler vitnemål eller fagbrev. Når helsa svikter, står de uten «gyldig» kompetanse – selv om de kan mer enn mange med papirer.

For noen år siden deltok jeg på en konferanse om karriereveiledning i samiske områder og i en ressursgruppe som jobbet med samisk karrierekompetanse. Det rant ut i sanden. Men behovet er fortsatt der – og like viktig fortsatt å jobbe for at disse menneskene får sin kompetanse anerkjent, og at de ikke blir stående utenfor arbeidslivet ved livsendring.

Vi vokser opp med ansvar – ikke bare skolebøker

I nord starter mange arbeidslivet lenge før de får karakterer. De lærer å merke rein, filetere fisk, skjære torsketunger, hjelpe til på gården og høste fra naturen. De bærer ansvar, lærer ledelse og praktisk problemløsning – lenge før de setter foten i et klasserom.

Dette er kompetanse. Erfaringsbasert kompetanse. Men den anerkjennes sjelden av systemene våre.

Hos Nav, i utdanningssystemet og i det ordinære arbeidslivet møtes denne kunnskapen med taushet – eller frustrasjon, fordi det er vanskelig å «omsette» til noe formelt. Du får ikke fagbrev på livet du har levd.

Det finnes fagbrev – men ikke for arbeidserfaring fra primærnæringene

Noen unge tar i dag fagbrev i fiske og fangst, eller naturbruk. Det er bra. Men det hjelper lite for dem som har jobbet et helt liv på fjorden i sjarken, med reindrift eller på småbruk – uten noen gang å ha vært elev på skolen. For disse finnes det få muligheter til å dokumentere kompetansen. Da blir CV-en tom, og dørene lukkes.

Systemet feiler – ikke folk

Det er ikke noe galt med folk i nord. Det er systemet som svikter.

Tenk deg en person som har vært leder i et reinbeitedistrikt i 15 år – med ansvar for økonomi, dyrevelferd, planlegging og samarbeid. Eller en skipper som har styrt båt og mannskap i alle år. Når helsa endres og man må finne en ny vei, møter man et system som ikke klarer å se eller verdsette det man faktisk kan.

Samer har rett på kulturtilpasset yrkesveiledning

Urfolksrettighetene er tydelige: Samer har krav på utdanning og yrkesveiledning tilpasset egen kultur. I praksis finnes det få spor av dette. Når en ungdom fra fjorden velger sjark eller rein, skal det ikke føre til stengte dører. Det må være mulig å bygge videre på denne kompetansen, ikke starte på null.

Når livsformene våre ikke passer inn i systemet, er det ikke vi som skal tilpasse oss. Det er systemet som må tilpasses oss.

Kompetanseoverføring er mulig med vilje

Det må bli mulig å flytte kunnskapen fra naturen og inn i nye roller. Livserfaring og praktisk kunnskap må kunne gi adgang til stillinger som prosjektleder, miljøkonsulent, driftsleder eller rådgiver. Reindrift, sjøfiske og småbruk er skoler i ledelse, økonomistyring, logistikk og ressursforvaltning.

Det må finnes ordninger som gjør det mulig å få papir på det. Du skal kunne få fagbrev i logistikk etter et liv på havet. Du skal kunne dokumentere lederevne fra reinbeite eller småbruk. Du skal ikke være avhengig av en utdanning du aldri fikk mulighet til å ta.

Bærekraft starter med anerkjennelse

Vi snakker mye om grønn omstilling, men glemmer ofte de som allerede lever grønt – fiskere, reindriftsutøvere og bønder. De høster og forvalter naturen med respekt, år etter år. Skal vi lykkes med bærekraft, må vi anerkjenne deres kunnskap.

Nå trengs politisk vilje og praktiske løsninger

Vi må få på plass:

• Ordninger for å dokumentere og anerkjenne realkompetanse fra primærnæringene.
• Fagbrev og overføringsmuligheter for voksne med lang praksis.
• Yrkesveiledning tilpasset samisk kultur og tradisjoner.

For det handler ikke bare om arbeid. Det handler om verdighet. Likeverd. Og retten til å bli sett – for det man faktisk kan.

Dette blir Nordkalottfolket å jobbe for på Sametinget om vi kommer i posisjon!

Av: Siv Anne Persen, 3.kandidat i Østre valgkrets