Kystsamiske samfunn er satt på benken

Det samiske fellesskapet snakker ofte om likeverd. Om at alle samer er “same god nok”, uavhengig av dialekt, bosted, klesdrakt eller språkkompetanse. Det er en viktig og inkluderende tanke. Men det er også en tanke som i dag står i skarp kontrast til realitetene i samisk politikk.

For når vi ser på hvordan Sametinget faktisk fordeler midler, viser det seg at sjøsamiske samfunn og kystkommuner systematisk blir satt på benken. Retorikken om likeverd og fellesskap bryter sammen i møte med tallene.

Nordkalottfolkets arbeidsprogram for 2025–2029 tar opp nettopp dette: At samisk politikk i altfor stor grad har vært styrt av en liten gruppe med geografisk maktkonsentrasjon i indre Finnmark. At det er på høy tid med en omfordeling av ressurser og makt – slik at alle deler av Sápmi får en reell mulighet til å bevare og utvikle språk, kultur og næring.

En systematisk forskjellsbehandling

Dersom vi ser på de faktiske tildelingene fra Sametinget mellom 2018 og 2021 det er den siste oppdaterte statistikken fra Sametinget) viser de at Karasjok fikk over 80 millioner kroner i 2021, Kautokeino mottok 68 millioner samme år og sammen med Porsanger fikk de tre kommunene i Ávjovári valgkrets (Karasjok, Kautokeino og Porsanger) over 163 millioner kroner i 2021.

Samtidig kan vi se på eksempelvis Sør-Varanger kommune med voksende samisk bevissthet, som fikk 1,3 millioner. Loppa 955 000, Hammerfest 1183 000, Nordkapp 780 000, Måsøy 50 000, Gamvik 629 500 kroner. Lebesby skarve 31 000 kroner. Og Vardø fikk nok til at det samiske felleskapet kunne investere i sitt eget flaxlodd til 30 kroner dersom de hadde 5 kroner i egenkapital. Berlevåg og Båtsfjord fikk ingenting, nada, 0, nix. Men vi er «like viktige og sametinget prioriterer hele det samiske felleskapet og har et særlig fokus på primærnæringer og kysten»? Det er i beste fall kunnskapsløs tom retorikk fra posisjonen. Lyset i mørket er Nesseby, Sametingspresidentens «hjembygd» som fikk 19 843 000 kroner.

Det er nesten umulig å ta inn over seg hvor store forskjellene er før man ser det svart på hvitt. Det handler ikke om tilfeldigheter. Det handler om en systematisk skjevfordeling, der makt og midler samles i kommuner der samisk språk og institusjoner allerede står sterkt, mens kysten og særlig de sjøsamiske områdene – holdes utenfor.

«Same god nok» – men ikke i praksis?

NSR og Sametingsrådet sier ofte at de jobber for “hele det samiske fellesskapet”. De snakker varmt om at alle samer er like mye verd. Men hvor er den verdien når Vardø får 25 kroner, og Karasjok får 80 millioner? Å si at noen er “same god nok” forutsetter at man også behandler folk likt, at man gir likeverdig tilgang på samiske språktilbud, kulturarenaer og næringsmidler – uansett hvor i Finnmark man bor. Det er dette som er kjernen i Nordkalottfolkets kritikk. Vi krever ikke at Kautokeino eller Karasjok skal få mindre. Vi krever at også Gamvik, Hasvik, Lebesby og Sør-Varanger får være med – som en del av det samiske fellesskapet.

Sjøsamiske samfunn er blant de mest utsatte

Historisk har sjøsamene vært blant de hardest rammede av fornorskningspolitikken. Samisk språk og identitet ble presset bort, ikke minst i kystområdene. Mange bar dette med seg i stillhet, og først de siste tiårene har en revitalisering begynt. Å hevde at man bruker» same god nok» kynisk og for å skremme og skape frykt beror på en misforståelse som viser manglende forståelse for kysten. Når Sametinget har unnlatt å drive kultur, språk og næringspolitikk gjennom tilskuddsordninger i kystsamiske områder, har man over mange år sendt et kraftig signal om at man ikke ser verdien i disse samfunnene på en likeverdig måte.

Men det er en kamp mot klokka. Uten systematisk støtte og langsiktige tiltak fra Sametinget, risikerer vi at den sjøsamiske kulturen forvitrer – til tross for økende interesse og stolthet lokalt. I dag finnes det nesten ingen samiske barnehagetilbud i kystkommunene, og kulturtilbudene er minimale. I Sør-Varanger finnes det knapt samiske språkmiljøer, til tross for voksende etterspørsel.

Dette er en alvorlig demokratisk og kulturell utfordring. Og den forsterkes av en politikk som år etter år overser kysten – i praksis.

Likeverd er mer enn et ord – det må merkes i politikken

Nordkalottfolket har gjort det klart i sitt arbeidsprogram at dette vil være en hovedsak i perioden 2025–2029. Likeverd skal ikke være et honnørord. Det skal være en målestokk for politikk. Det betyr en omfordeling av midler, der de mest utsatte kommunene prioriteres – ikke overses. Videre ønsker vi etablering av samiske språk- og kulturtiltak i kystområdene, med særlig vekt på barnehager, skole, kulturhus og lavterskeltilbud. Ifht næringer vil vi styrking samiske næringsprosjekter i kystkommunene, slik at samiske fiskere, småbedrifter og andre primærnæringer i randsonene får mulighet til å utvikle seg. Dette handler ikke om å svekke det sterke. Det handler om å løfte det sårbare. For uten språk, kultur og næringer langs kysten, har vi ikke et helt Sápmi.

Et Sameting for noen – eller for alle?

Det vi ser i dag er et Sameting for de få. Et Sameting som er preget av gamle maktstrukturer og en politisk elite med et for ensidig fokus og det må vi tørre å si høyt.

Nordkalottfolket ønsker et åpnere, bredere og mer rettferdig Sameting. Et Sameting som anerkjenner at revitalisering ikke bare handler om å beskytte det som allerede eksisterer, men om å gi liv der det trengs mest. Et Sameting som faktisk gir alle samer grunn til å kjenne at de er “same god nok” – også i tall, budsjetter og politisk handling.

Godt Valg!

Av: Roger Iversen, 1 kandidat for Nordkalottfolket Østre i Sametingsvalget