La vidda leve!

Finnmark trenger flere finnmarkinger og færre rein.

Jeg lengter hjem. Jeg har bodd sør for polarsirkelen i nesten 40 år. Det har ikke vært noe å klage på. Likevel lengter jeg hjem til Finnmark. Jeg drømmer om varme sommernetter der midnattssola henger lavt på himmelen. Jeg drømmer om nykokte måseegg og torsk kokt i sjøvann i fjæra. Og når trøndervinteren veksler mellom regn og snøslaps, drømmer jeg om bitende kulde der den fuktige pusten fryser og blir hengende som perler i øyevippene. Det er dette som er mitt Finnmark.

For søringer fremstår nok dette landområdet i nord som en eksotisk idyll. Der har samene i århundrer vandret fredfylt over vidda sammen med reinen sin. De har stått opp mot en brutal og urettferdig fornorskningspolitikk, og nå kjemper de for sine urfolksrettigheter. Med seg, som en moderne tids leiesoldater, har de Natur og Ungdom. Du kan huke av mange politisk korrekte bokser ved å støtte kampen de kjemper. De kjemper mot vindmøller og strømlinjer. Og for reindrift. De kjemper for Sápmi.

Jeg skulle ønske jeg kunne føle meg hjemme i denne kampen. Jeg, som er så opptatt av miljøvern. Men det er for mye som skurrer.

Noe de fleste av oss kan enes om er at vi må ta vare på den biologiske variasjonen. Gjennom å opprettholde de ulike økosystemene, kan vi beholde et mangfold av arter. Finnmarksvidda er vakker, men sårbar. Derfor må vi ferdes med varsomhet. Nytte må veies nøye opp mot skadeeffekt før naturinngrep gjennomføres. Men vi kan ikke være så varsomme at vi sier nei til alt. Vi trenger bolyst i nord. Finnmarkingen må trives.

Sametinget, med Sametingspresident Silje Karine Muotka i front, er regissøren i et hardt nei-regime. Det er nei til alt fra store prosjekt, som gruvedrift, til de små, som oppsetting av naust i fjæra. Ikke fordi naturen er sårbar. De sier nei med begrunnelse i at reindriften er under press.

Dette kunne vært et bra argument. Vi må ta vare på den samiske kulturen. Det skal være plass til samisk språk og kultur. Det skal være plass til den tradisjonelle reindriften.

Men hvordan står det egentlig til med reinen? Er den under hardt press? I Finnmark er vinterfôring blitt et viktig tilskudd. Fôret kjøres inn med helikopter eller snøscooter. Uten denne nødhjelpen ville mange av dyrene sultet i hjel. Dette tyder på at næringen er hardt presset.

Spørsmålet er om det er finnmarkingen som truer den, eller om det er finnmarkingen selv som er truet. I 1964, det året jeg ble født, var fødselstallet i Porsanger 87. I 2022 var tallet på fødsler redusert til 26. Det er en reduksjon på to tredjedeler. Den samme utviklingen finner man i hele Finnmark.

Økosystemet på vidda er sårbart. Og det er truet. Finnmark er ikke en eneste stor nasjonalpark i full økologisk balanse. Tvert imot. Det paradoksale er at det ikke er finnmarkingen som truer reinen. Det er reinsdyrene selv som truer mangfoldet.

Tenk om miljøvernminister Espen Barth Eide kunne tatt seg tid til å kikke ned på bakken neste gang han er i Finnmark. Da ville han kunne se at vegetasjonen er fullstendig nedbeitet. Hvis jeg var der, ville jeg tatt han med opp mot Stabbursdalen. Der er det et lite område som var inngjerdet i mange år. Hvorfor, vet jeg ikke. Nå er gjerdet fjernet, likevel kan området lett pekes ut. Frodige busker og kratt på innsiden. Snauspist på yttersiden. Dette skyldes klimaendringen, hevdes det fra enkelte.

Klimaendringen er en utfordring. Når temperaturen på kloden øker, øker den ikke like mye alle steder. I en artikkel i NRK leser jeg at temperaturen i Arktis steget nesten 4 ganger raskere enn temperaturen på resten av kloden i løpet av de 40 siste årene. Dette er alvorlig, men er ikke det eneste svaret på hvorfor reindriften sliter.

Svaret ligger i antall dyr. I 1900 var det 68 715 tamrein i Finnmark. I 2010 hadde tallet økt til 180 179 dyr, ifølge rapport 672 fra NINA. Det er mer enn en dobling, og gjør reinen til den største bidragsyteren i utarmingen av egen jord.

Det finnes en løsning. Hva om Barth Eide inviterer til en stor Finnmarksdugnad? Hva om vi kunne spist opp en passelig del av disse reinene? Og da foreslår jeg like godt at han inviterer landbruksministeren på middag. Det er jo en kjent sak at Sandra Borch er svært glad i kjøtt. Slik kunne vi løst problemet med at antallet rein overstiger naturens bæreevne.

Finnmark trenger flere finnmarkinger og færre rein. Politikerne sørpå må ta tak i dette. Det samme må Sametinget. Folket i nord må oppleve at både samer, kvener og nordmenn hører hjemme i Finnmark. At de er likeverdige. For hvis ikke, vil bygdene tømmes for folk. Da hjelper det ikke at det er mye rein.

Elin Hesjevik

Regionleder for Nordkalottfolket, Trøndelag