Når fortiden får styre framtiden – fra Taiwan til Karasjok
Av: Ulf Tore Johansen, parlamentarisk nestleder i Nordkalottfolket på Sametinget
Verden står overfor store utfordringer. Klimaendringer, kunstig intelligens og demografiske endringer vil forme framtiden for kommende generasjoner. Likevel handler mange av vår tids politiske konflikter om å gjøre opp med fortiden.
Det reiser et grunnleggende spørsmål: Hvor mye skal historien få styre framtiden?
Mange av verdens mektigste ledere er formet av historiske hendelser og konflikter som ligger flere tiår tilbake i tid. Ønsket om å rette opp gamle nederlag, tap og urett kan få stor betydning for dagens politiske beslutninger – ofte med konsekvenser for generasjoner som ikke selv var en del av historien.
Kina og Taiwan
For Xi Jinping og det kinesiske kommunistpartiet handler Taiwan i stor grad om å fullføre det de betrakter som Kinas gjenforening etter borgerkrigen på 1940-tallet. Taiwan er blitt et symbol på en historisk konflikt som fortsatt står uløst.
Paradokset er at en konflikt som oppsto før de fleste av dagens taiwanere ble født, fortsatt kan true deres framtid. Mange unge på Taiwan identifiserer seg først og fremst som taiwanere. De ønsker å forme sin egen framtid, ikke bli tvunget til å løse tidligere generasjoners konflikter.
Russland og Ukraina
Vladimir Putin har gjentatte ganger omtalt Sovjetunionens oppløsning som en historisk tragedie. Tapet av russisk innflytelse etter 1991 står sentralt i hans politiske fortelling.
Russlands krig mot Ukraina kan også forstås i lys av ønsket om å gjenopprette en tidligere maktposisjon.
Konsekvensene bæres av millioner av mennesker, ikke minst unge som må leve med krigens ødeleggelser og tap.
Trump og «Make America Great Again»
Donald Trump representerer en annen variant av det samme fenomenet. Hans politiske budskap bygger på forestillingen om et USA som tidligere var sterkere, mektigere og mer respektert.
Slagordet «Make America Great Again» uttrykker nettopp ønsket om å gjenvinne noe som angivelig har gått tapt.
Fellesnevneren er at fortiden brukes som politisk kompass for framtiden.
Paradokset er at jo sterkere ledere forsøker å gjenopprette fortidens orden, desto større kan risikoen bli for at de skaper nye konflikter som kommende generasjoner må leve med.
Parallellen til Karasjok-saken
Også i Finnmark står vi overfor spørsmål der historien spiller en avgjørende rolle.
Fornorskningspolitikken og tidligere tiders inngrep har satt dype spor. Uretten som ble begått, skal verken glemmes eller bagatelliseres. Den må anerkjennes og tas på alvor.
I Karasjok-saken fremmes det krav om kollektiv eiendomsrett med grunnlag i alders tids bruk. Kravene må naturligvis avgjøres etter gjeldende rett. Samtidig må vi kunne diskutere hvilke konsekvenser ulike utfall kan få for framtidens Finnmark.
Dagens unge finnmarkinger var ikke født da fornorskningens overgrep fant sted. De har vokst opp i et samfunn der tilgangen til og bruken av utmarka i stor grad har vært et felles gode, uavhengig av etnisk tilhørighet.
Nordkalottfolket er bekymret for at en rettslig løsning som gir bestemte grupper kollektiv eiendomsrett til store områder, kan skape nye skillelinjer mellom mennesker som i generasjoner har levd side om side.
Vi frykter at dette kan svekke den fellesskapsfølelsen som har preget Finnmark, og skape konflikter vi i dag ikke kjenner rekkevidden av.
Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi gjør opp med fortiden, men hvilket Finnmark vi ønsker å overlate til våre barn og barnebarn.
Finnmark eier vi sammen
Finnmarkseiendommen (FeFo) forvaltes i dag av et styre med tre representanter valgt av Sametinget og tre valgt av Finnmark fylkesting.
Nordkalottfolket mener denne modellen ivaretar både demokratisk representasjon og felles forvaltning av arealene.
Vi vet at det er delte meninger om hvordan FeFo har løst oppgavene sine. Kritikken har blant annet handlet om gebyrer, administrasjonskostnader og forvaltningens prioriteringer.
FeFo er neppe perfekt.
Men ordningen bygger på et viktig prinsipp: Finnmarks grunn skal forvaltes til beste for hele befolkningen.
Til tross for uenighet om forvaltningen har vi i stor grad unngått omfattende konflikter mellom ulike befolkningsgrupper om retten til å bruke utmarka.
Det er en verdi vi ikke bør ta for gitt.
Nordkalottfolket mener derfor at dagens modell, med nødvendige forbedringer, fortsatt er den beste løsningen for framtidige generasjoner.
Historisk urett skal anerkjennes, og rettigheter skal respekteres. Men vi må også våge å stille spørsmålet om hvordan vi unngår at oppgjøret med fortiden skaper nye motsetninger.
Vi kan ikke endre historien. Men vi har et ansvar for ikke å overlate nye konflikter til generasjonene som kommer etter oss.
Finnmark skal også i framtiden være et sted der samer, kvener og nordmenn lever sammen, bruker naturen sammen og bygger framtiden sammen.
For framtiden skal ikke bare formes av det som skiller oss i historien, men av det vi fortsatt skal ha sammen.