Når historiske kilder «lyver»

Hva skjer når de historiske kildene, som folketellingene, bærer preg av statens makt over enkeltmenneskers identitet? Når de tvinger folk til å velge mellom sannheten og det som er mest fordelaktig? For mange i Finnmark, Troms og Nordland– samer, kvener og deres etterkommere – har dette vært en realitet.

Folketellingene, som for mange er en kilde til å forstå sin slektshistorie, er også en påminnelse om en tid hvor språklig og kulturell identitet ble presset inn i trange bokser. De offisielle dataene, som på papiret skulle være en objektiv framstilling av hvem vi var, rommer historier om fortielse, feil og frykt.

Hvilket språk taltes til daglig hjemme?

Spørsmål som «Hvilket språk tales til daglig i hjemmet?» ser uskyldige ut, men historien bak avslører en annen virkelighet. I tidligere folketellinger ble folk spurt hvilket språk som ble talt i hjemmet – norsk, lappisk (samisk), finsk eller kvensk. I 1920 ble spørsmålet endret til å tydeliggjøre at man skulle oppgi hvilket språk som ble brukt som hjemmespråk, ikke bare om man forstod norsk. Dette skjedde etter en henstilling fra reindriftsinspektøren, som fryktet at folk oppga norsk som hjemmespråk selv om de egentlig brukte annet som sitt morsmål. Det vil si at de også den gang var klar over at feil språk ble oppgitt.

Den offisielle statistikken er tydelig: I Finnmark økte andelen som oppga norsk som hjemmespråk dramatisk på starten av 1900-tallet. Men denne økningen er ikke et speilbilde av virkeligheten. Som Statistisk sentralbyrå selv påpeker i folketellingen fra 1920, fjerde hefte, unnlot folk å oppgi sitt egentlige morsmål. På side 43 i samme kilde beskrives det hvordan utviklingen mot økt bruk av norsk blant de «blandede nasjonalitetene» førte til et større antall nordmenn «enn avstamningsforholdene gir».

Mange undertrykket sin kulturelle arv. Mange oppga feil språk fordi de visste at dette var forventet. De snakket kanskje samisk hjemme, men oppga «norsk» på skjemaet. De var kvenske, men lot være å nevne det.

Når samisk ble «finsk»

En interessant, men ofte oversett, detalj er hvordan samer fra Finland i folketellingene kunne bli registrert som finsktalende, selv om de egentlig snakket samisk. Dette har vi sett flere eksempler på i Øst-Finnmark. Hvorfor skjedde dette?

For det første kan dette skyldes manglende norsk språkkunnskap hos de registrerte. Når folk ble spurt om språket de snakket, var det sannsynligvis på norsk. For en som snakket dårlig norsk, kunne spørsmålet være forvirrende.

Språkbruken kan ha blitt påvirket av begrepsforvirring. På norsk hadde begrepet finne-språket blitt brukt om samisk tidligere og «finnagiella» er brukt om et språk knyttet til sjøsamer (Sjøfinnene i Nordland), og for finlendere var det nærliggende å bruke betegnelsen «soumalainen» (finsk) om språket sitt. Myndighetspersonene som registrerte svarene, kan ha tolket feil.

Denne forvirringen er et hjerteskjærende eksempel på hvordan minoritetsspråk kan bli usynlige i møte med et byråkrati som ikke var tilpasset kompleksiteten i Finnmarks flerspråklige befolkning.

Når folketellingene møter Sametingets valgmanntall

I dag møter etterkommere av samisktalende mennesker en annen utfordring: å dokumentere sin samiske tilknytning for å melde seg inn i Sametingets valgmanntall. Her blir folketellingene fra begynnelsen av 1900-tallet ofte trukket fram som en kilde for å dokumentere samisk språkbruk. Men hvordan kan dette være rettferdig når vi vet at disse tellingene er fulle av feil og fortielser? Skal fornorskningens feilgrep også i dag frata dem muligheten til å delta i samisk demokratisk liv?

Det er en påminnelse om hvordan politikken fra fortiden fortsetter å kaste lange skygger over nåtiden. Den undertrykkelsen som fikk folk til å skjule sin samiske identitet, gjør det i dag vanskelig for etterkommerne å løfte den fram igjen.

Språklige misforståelser, uvitenhet og feilregistreringer i fortiden skaper i dag barrierer for etterkommerne.

En plikt til å rette opp historien

Historien har konsekvenser. For mange samer og kvener som søker sin identitet i dag, kan folketellingene være en kilde til frustrasjon. Når man vet at besteforeldrene snakket samisk, men likevel finner «norsk» i tellingene, skapes en følelse av tap. Tap av språk, tap av historie, tap av røtter.

Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan sørge for at feilene fra den ikke fortsetter å skape urett. Det må anerkjennes at folketellingene ikke er en pålitelig kilde til å dokumentere språkbruk i historien, og det må være andre måter å kunne dokumentere sin samiske bakgrunn, i tillegg til folketellinger.

Historien er mer enn det som står på papiret. Den lever i menneskene som fortsatt husker, i språket som fortsatt synges, og i identiteten som nekter å dø. Fornorskningspolitikken tok mye fra oss, men den tok ikke alt. Nå er det opp til oss å ta tilbake det vi kan – sannheten, og stoltheten over hvem vi er.

Av; Ingvild Iversen, Nordkalottfolket Øst-Finnmark