Når stemmene fra sør overdøver virkeligheten i nord

Stadig flere sametingsvelgere bor i sør, samtidig som Sametinget får større innflytelse over utviklingen i nord. Det utfordrer det samiske demokratiet – og gjør spørsmålet om representasjon mer aktuelt enn noensinne.

Jeg vokste opp ytterst i havgapet, der det samiske ikke var noe vi forstod at vi levde. Det lå i språket, i maten, i naturen og i blikket vi hadde på verden.

Nå opplever jeg at politikken som skal forme fremtiden vår, styres av mennesker som i liten grad kjenner dette livet fra innsiden. Ved forrige sametingsvalg hadde Sør-Norge betydelig mange flere velgere enn Avjovarre. Det endrer hele balansen i demokratiet vårt.

Sametinget er ikke bare et symbol – det har utviklet seg til å bli en reell politisk aktør med stor innflytelse på hverdagen i Nord. Men hva skjer når beslutningene tas uten lokal forankring?

Folk jeg møter i Finnmark føler seg overkjørt. De kjenner seg ikke igjen i et Sameting som snakker om prinsipper, men glemmer virkeligheten: færre arbeidsplasser, stengte fiskemottak, dårlige flytilbud og unge som reiser sørover og ikke kommer tilbake – fordi det mangler arbeidsplasser å komme tilbake til.

Motstanden mot elektrifiseringa av Melkøya er bare ett eksempel. Her handler det ikke bare om kraft, men om hvem som skal bære kostnadene for det grønne skiftet.

Når debatten preges av skremselsbilder og mangelfull informasjon, vokser mistilliten – både her og sørpå. Ikke fordi folk er imot klimaomstilling, men fordi de føler at det er vi i Nord som tar støyten.

Samtidig ser vi en økende romantisering av Nord. Landsdelen omtales som villmark, kulturarv og urfolksområde – vakkert, urørt og verdifullt. Og det er den.

Men Nord kan ikke reduseres til et postkort. Hvis vi verner landskapet, men ikke sikrer livsgrunnlaget for dem som faktisk bor her, blir Sápmi et reservat. Vakkert – men tomt.

Vi må sikre plass til dem som skal ta språket og kulturen videre. De som bygger familier, jobber i helse og skole, starter bedrifter, fisker og driver jord – og som velger å bli i Nord.

Uten folk finnes ingen levende kultur. Og uten levende lokalsamfunn finnes det heller ingen fremtid for samisk politikk.

Vi står ved et veiskille. Skal Sametinget være et verktøy for utvikling i Nord – eller et identitetspolitisk prosjekt med base i sør? Jeg håper vi velger det første.

Sametinget må ikke bare være et symbol – det må være relevant for livene vi lever her. Vi som blir igjen må bli hørt. Ikke av høflighet, men av nødvendighet.

Hvis ikke svekkes tilliten til hele det samiske demokratiet.
Og det har vi rett og slett ikke råd til.

Dette skal vi debattere på Lytring i Bodø 20. mai. Debatten kan også følges digitalt på lytring.no.

Av Aina Borch, partisekretær og 3. kandidat i Avjovarre for Nordkalottfolket