Nord må bli en ja-region
I nord mister vi 2000 mennesker hvert år. Vi må gjøre alt vi kan for å snu utviklingen. Hvorfor er det her så viktig? Med en pågående krig, er det plutselig lett å se hvor viktig tilstedeværelse i nord er. Og sann mine ord: med landområder større enn Danmark, og kun 75 000 innbyggere, er det ikke så stort menneskelig tap å miste Finnmark! Ressursene, ja – men ikke oss som mennesker. Og derfor bør både vi, og myndighetene gjøre hva vi kan for befolkningsvekst og trivsel. Og for oss som bor her, dreier det seg om noe mer eksistensielt: det er her vi har våre røtter, vår kultur og historie – og det er her vi har vårt hjem og lykke.
Noe av det viktigste vi gjør for å unngå avfolkning i distriktene er å bli ja-regioner. Slik som samfunnet er bygd opp nå, har vi en nei-til det meste. Vi har så mye nei-lovverk, og vi kommer ingen vei med utvikling i samfunnet sånn som det er nå. La meg vise noen eksempler.
Vi har en motorferdsellov som er fullstendig i utakt med menneskene som bor her. Folk har vært har vært vant til å dra på fjellet til å kunne bruke naturen på en god måte, og den muligheten ble tatt fra folk da motorferdselloven kom og ga et totalforbud mot ferdsel med visse unntak, den gangen da den kom for snart femti år siden. Joda, vi kan gå til fots også, og det gjør vi. Men vi trenger også motor. Nei, selvfølgelig ikke motorferdselloven alene – men den har vist oss til fulle at vår levevei ikke er noe verdt.
Vi har en plan- og bygningslov som er fullstendig tilpasset en A4-verden som egentlig ikke finnes i virkeligheten. Selv her i ødemarka hvor det nesten ikke bor mennesker, har vi ikke mulighet til å bygge nærmere fjæra enn 100 meter. Mange ganger ville det vært akkurat det naustet, den grillstua eller den hytta, som gjør at man faktisk får lyst til å bo her. Så lenge ingenting av lovverket tilpasset menneskene der man bor så vil og avfolkningen fortsette. Og trenger vi et lovverk som regulerer til minste detalj hvordan husene våre skal se ut, vinkler på tak og størrelse på tomter? Nei, mener jeg.
Vi ser at Sametinget har vært en stor bremsekloss i mange år for å få til utvikling i nord. Det er ingen tvil om at Sametinget har blitt et «Nei-ting». Sametingets flertall har over år sagt nei til all utvikling uansett hvor mange positive konsekvenser det har for den samiske fastboende befolkningen. Man har lagt seg på en linje hvor det eneste viktig er konvensjoner, paragrafer og internasjonalt lovverk.
Men det verste er kanskje den offerrollen Sametingets flertall tar på seg, i enhver sak. Man er offer for kapitalmakta. Offer for kolonisering. Og reindrifta er alltid offer, ifølge NSR og flertallet. Samer fremstilles som et stakkarslig folk, uten evne til å være del av et moderne samfunn. Det er jo så feil som det kan bli.
Heller ikke den samiske lokalbefolkningen føler seg hjemme med det Sametinget vi har per i dag. Man har ikke tillit til at Sametinget ønsker utvikling i nord. Sametinget oppfattes som en ren bremsekloss for i det hele tatt å ha folk i nord. Med det nye forslaget til reindriftslov og sametingspresidenten sin hyllest om at «endelig hadde vi samer selv lagd lovverk» var dette et vekker for mange. For ingen deler av lokalbefolkningen var hørt – kun næringsinteressen reindrift. Mer kapitalistisk og fjent fra folket kan man ikke komme. For oss som kjemper en kamp for en variasjon av næringer, har det vært interessant å se Sametinget sin ekstreme holdning til alt som har med næringsutvikling å gjøre.
500 nye arbeidsplasser i utmarka
La oss se på utmarksnæringen som jeg selv tilhører. Utmarksnæringen var en av de største næringene i nord i tidligere tider. Man sanket, fisket, leverte bær og hadde stor inntekt i fra det i de fleste distriktene i nord. Hva har skjedd i ettertid? Sametinget har eksistert i 33 år. På den tiden har utmarksnæringene blitt nærmest radert vekk fra utmarka i nord. Sametinget har sittet der helt stille i båten, og ikke ville gjøre ta noen kamp for utmarksnæringene, for de som fisker på fjellet, for dem som plukker bær og som ønsker å ha det som næring. Den eneste næringen man har villet kjempe for og hvor man vil gå i krigen for, er reindriftsnæringen. Det føles skremmende for alle andre, som er knyttet til utmarka, fiskeri, landbruk, turisme og nyere moderne næringer.
Et eksempel i så måte kan være motorferdselloven, som er en lov full av strukturell diskriminering. De fleste er enige om at utmarksnæring har vært bærende del av samisk kultur og næring. Motorferdselloven fastslår i §4 at: » motorferdsel er tillatt i forbindelse med: c) nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-,c skogbruks- og reindriftsnæring. Jakt, fangst, fiske og bærsanking reknes ikke som næring i denne forbindelse»
I praksis er dette ren diskriminering av en hel kultur. Jeg har dermed en omsetning på 1-1,5 millioner fra en næring som ikke eksisterer! Men jeg betaler både merverdiavgift, særavgifter, skatt og annet. Så hvorfor er dette en ikke-næring?? Om man ønsker næring i utmarka, ville Sametinget og NSR tatt tak i dette for lengst og fått det stoppet, for et mer tydelig tegn på diskriminering skal man lete lenge etter.
Sviket er så stort at man kan virkelig spørre om Sametinget har sin berettigelse når man ikke er interessert i å ta hele befolkningen sin på alvor? Når Sametinget kun sier nei til alt som har av utvikling å gjøre og kun sier ja til at vi alle skal konserveres til det ikke er noen ting igjen ut av oss da kan det aldri bli utvikling i nord. Og uten utvikling i nord så forsvinner også den samiske befolkningen. Vi trenger nå ja-lover, ja-vedtak og ja-samfunn.
Og ønsker vi at den samiske befolkningen bestå av utflyttere til Oslo og storbyene, som ikke klare å beholde sin identitet uten å opptre som sameaktivister, som komme reisende nordover for å stå på barrikadene for kamper som egentlig ikke er deres egne?
Nordkalottfolket ønsker å si ja til utvikling. Vi ønsker å si ja til ferdsel i utmarka, vi ønsker å se 500 arbeidsplasser i utmarka, og vi ønsker levende kultur. Vi ønsker levende samfunn, og vi ønsker at folk skal leve og bo i nord. Men da må vi tillate aktivitet. Vi må tillate at det blir spor etter oss. Vi må tillate veier. Vi må tillate strømlinjer, og vi må tillate at naturen brukes. Naturen skal brukes. Det er en del av den menneskelige egenskapen vi har, at vi faktisk bruker naturen på en god måte. Og vi må tillate kulturell høsting, at folk får høste av naturen, dra til fjells både med motor og uten, hente fisk og bær. Verken scooter eller ATV er farlig når de er brukt på rette måten. Det er ikke slik at mennesker i Sverige, Finland, på Svalbard eller i USA er mer fornuftig og bedre enn oss.
Kanskje er det sånn at vi i nordområdene også må tåle å få en andel vindmøller, mineralvirksomhet, hydrogenanlegg og solcelleindustri, på lik linje med resten av landet? Vi er så ufattelige få som bor her og vi har så utrolig god plass. Som et minimum, må hvert prosjekt, hver satsing vurderes for seg uten at svaret er nei før man har åpnet saksdokumentene. Men, skal vi vurdere dette, må det også være fordi vi sjøl får bruke den store utmarka vi er en del av, til både fritid og næring.
Det er på tide slippe til oss som vil endre kurs. Det er på tide å slippe offerrollen, og bidra til at nord lever i fremtiden. Da må vi tørre å si ja, og avslutte denne offer-avviklingsmodusen som vi er i.