Reindriftsretten trumfer sameksistens
Det er til tider skremmende, og for å ikke si provoserende, å oppleve hvordan reindriftsnæringen oppfører seg mot lokalsamfunn de selv er avhengig av. Det er ikke bare i Hammerfest, Porsanger og i nasjonalparker at reindriftsnæringen går til det ytterste for å utestenge annen aktivitet. Være seg friluftsaktiviteter eller næringsvirksomhet.
Kvænangen er en liten kommune. I likhet med flere andre distriktskommuner sliter vi med fraflytting og et lite og sårbart privat næringsliv. Primærnæringene, som i tidligere tider var ryggmargen for bosetning, er redusert til det minimale. All ny næringsaktivitet er kjærkommen for å opprettholde et godt samfunn for oss som vil bo her. Dette inkluderer reindriften som bruker området på sommertid.
Kvænangens tilknytning til mineralnæring strekker seg tilbake til 1800-tallet. Den nå påbegynte letevirksomheten bringer med seg ny optimisme og håp for oss som bor her. Det sier seg selv at med knappe 1200 innbyggere, bringer enhver ny aktivitet positivitet med seg. Firmaet som leter, er registrert i Kautokeino og største delen av bemanningen er bosatt der. Denne aktiviteten gir ikke bare Kvænangen økt verdiskapning i form av vare- og tjenestehandel, men den gir også Kautokeino skatteinngang. Den bidrar med andre ord til to samiske kommuner.
Og når det først åpnes opp for mineralleting mener jeg det er et kvalitetsstempel at det faktisk er samer som foretar letningen i samiske områder, slik det nå er i Kvænangen. Den samiske og den flerkulturelle forståelsen er innbygd i både selskapet og de ansatte.
Selv om det ikke er overraskende er det likevel frustrerende at reindriftsnæringen igjen motsetter seg at letefirmaet skal kunne bruke motoriserte kjøretøy. Selv har de ingen hindringer for å bruke slike kjøretøy i sin virksomhet. Det blir sagt at reindrifta er modernisert. Hva med oss andre, har vi retten til modernisering? Når de peker på sår i naturen etter letevirksomhetens bruk av ATV og beltevogner, må man spørre seg om ikke de ser sårene de selv lager, nettopp ved å bruke disse hjelpemidlene.
Lokalbefolkningen må gjennom et enormt byråkrati dersom man vil hente ved i egen skog. Antall innvilgede turer er få. Likevel har disse utmarksområdene små og store sår etter kjøretøy. Vi som er verter for reindriften på sommerstid, registrerer at den samme aktsomheten som reindriftsnæringen pålegger andre ikke gjelder for dem selv.
Reindriftsnæringen hevder urfolksrett og -vern, samtidig som den samme retten og vernet fratas oss andre samer, gjennom lov. Dialog og sameksistens ofres på reindriftsrettens alter, uten tanke for at vi er avhengig av hverandre. Selv ikke reindriftsnæringen kan eksistere uten et tilbud i lokalsamfunnet de er en del av.
Erkjennelsen av at vi alle er likeverdig, at vi er avhengig av hverandre i det grisgrendte nord, at dialog og sameksistens styrker oss alle virker å være fullstendig borte fra ei næring som skyver reindriftsretten fremfor seg hele tiden.
Det er derfor på tide å få på plass lovverk som balanserer makten bedre. Nordkalottfolket kommer til å fortsatt jobbe for en motorferdsellov som gir også fastboende adgang, et planverk som gir lokalbefolkningen mer makt over egne områder og en reindriftslov som ikke gir ei næring rett til å fullstendig overkjøre lokalbefolkningen. Vi bor på stedet 12 måneder i året og betaler til felleskapet.