Ressurser som skapes i nord – må bli i nord!

Det var en sånn dag der havet ligger tungt og stille, og du kjenner det i heile kroppen at sesongen er i gang. Vi hadde vært ute siden tidlig på morgenen, og det var godt med fisk i nota. Ikke sånn at du jubler høyt, men nok til at du vet at dette kan bli en bra periode hvis det holder seg.

Det er sånne dager du blir minnet på hvorfor du holder på.

Ikke bare for pengene, men for livet rundt det. Arbeidet og arbeidsrytmen. Det å være ute, følge sesongene, og vite at det jeg gjør henger sammen med det som har vært gjort her lenge før min tid.

Samtidig er det vanskelig å ikke tenke på hvordan det har blitt.

Utvikling som betyr liv laga

For vi som lever av naturen her oppe, ser jo at det skapes verdier. Det gjør det hvert eneste år. Fisk, kraft, og det som ellers tas ut av naturen vår. Men det er ikke alltid like lett å se igjen det i lokalsamfunnene. Og det er der det begynner å gnage litt.

For det er ikke sånn at folk her er imot utvikling. Vi er vant til å stå i endringer, og vi vet at ting må utvikles for at det skal være liv laga videre. Men det er noe annet når du kjenner at beslutningene tas langt unna, og at det som skjer rundt deg ikke lenger er noe du har særlig påvirkning på.

Da blir det fort til at utvikling føles som noe som skjer med deg, og ikke noe du er en del av.

Her i Troms, og langs kysten og fjordene, er naturen mer enn bare en ressurs. Den er grunnlaget for at vi kan bo her, arbeide her og ha et liv her. Den henger sammen med kulturen vår, med kunnskapen vi har, og med det vi gir videre til ungene våre.

Derfor betyr det også noe hvordan den brukes, og hvem som får ta del i det som skapes.

Jeg tror ikke dette trenger å gjøres så komplisert. For meg handler det om at de som bor og lever tett på naturen, også må få en rettferdig del av verdiene. Ikke fordi vi skal ha noe mer enn andre, men fordi det er en naturlig del av det å bruke og forvalte det som finnes her. Slik det er nå, så er det for mange eksempler på at det ikke skjer.

Vi ser kraft produsert i nord, mens inntektene havner andre steder. Vi ser ressurser tas ut lokalt, mens avgjørelsene tas langt unna. Og vi ser inngrep som merkes i naturen, uten at det nødvendigvis gir grunnlag for arbeid og bosetting her.

Over tid skaper det en følelse av at man står litt på siden av det som skjer. Og det er ikke en god plass å være.

Vi har ikke råd til at folk skal kjenne avmakt

For når folk kjenner på avmakt, så mister man også noe av viljen til å være med videre. Og det har vi ikke råd til her oppe.

Skal det være liv i bygdene, så må folk kjenne at det er en sammenheng mellom det som tas ut av naturen, og det livet de selv lever.

Det er også derfor jeg kjenner meg igjen i det Nordkalottfolket snakker om.

At naturen skal brukes, men på en måte som gir noe tilbake til folkene som bor her.
At verdiene ikke bare skal skapes i nord, men også må bli igjen her.
Og at de som lever tett på naturen, skal ha mer å si når beslutninger tas.

For meg handler det ikke om å bremse utvikling, men om å få den til å henge bedre sammen med folk og steder. Det betyr at vi må ha mer lokal påvirkning når beslutninger tas. Ikke bare på papiret, men i praksis. Og det betyr at en større del av verdiene må bli igjen der de skapes, slik at det gir arbeid, aktivitet, framtidstro, ja rett og slett bo- og blilyst!

Samtidig må vi bli flinkere til å se helheten. For naturen tåler ikke at vi tar litt her og litt der, uten å tenke på hva det blir til sammen.

Her oppe måler vi ikke bare verdier i penger. Vi måler det i om det er folk igjen i bygda.
Om det er liv på kaia. Om ungdom ser at det går an å bli.

For det er det det til slutt handler om. Og da holder det ikke at verdiene skapes i nord.

De må også bli igjen her.

Av: Lasse Håvard Lyngmo,

fiskarbonde og vararepresentant til Sametinget