Rødt elsker Nord-Norge – bare ikke menneskene som bor der

Jens Ingvald Olsen, Rødt, mener Nordkalottfolket er satt på tribunen i forhandlinger om ny motorferdsellov. Vi satt aldri ved forhandlingsbordet – vi er som kjent ikke representert i Stortinget. Men vi takker likevel for at Rødt anser oss som en trussel verdt å omtale.

Det interessante er ikke hva Olsen mener om oss, men hva han avslører om Rødts syn på Nord-Norge.

Rødt har vært bekymret for Nord-Norge i en årrekker. Bekymret for naturen vår, for ressursene våre, for at noen skal tjene penger her. Resultatet av all denne omsorgen ser vi i befolkningsstatistikken: bygd etter bygd tømmes, skoler legges ned og unge reiser sørover for å finne fremtiden sin.

Kanskje er det på tide å spørre om det er omsorgen selv som er problemet.

Olsen advarer mot den nye motorferdselloven og hva den vil gjøre med naturen i nord. Han nevner ikke fraflytting. Han nevner ikke en stadig aldrende befolkning i nord. Han nevner ikke at Statnett har stanset nye næringstilknytninger i Øst-Finnmark fordi kraftnettet er fullt. Han nevner ikke at hele regionen mangler infrastrukturen som er grunnlaget for at folk faktisk kan bo og jobbe her.

Dette er ikke tilfeldig. Det er et politisk verdivalg.

For Rødt virker Nord-Norge først og fremst å være et naturområde som skal bevares. For oss i Nordkalottfolket er det et sted der folk skal kunne leve.

Det er to fundamentalt forskjellige prosjekter.

To ulike syn på Nord-Norge
Rødt har i sitt partiprogram ambisiøse mål for distriktene: mer industri, flere arbeidsplasser, økt videreforedling, større verdiskaping utenfor de store byene. Vakre ord. Men Rødt virker i praktisk politikk systematisk å motarbeide hvert eneste konkrete tiltak som skal til for å realisere dem.

Industri trenger kraft. Rødt er mot kraftutbygging. Industri trenger nett. Rødt er mot kraftlinjer. Industri trenger arealer. Rødt er mot arealbruk. Industri trenger veier og havner. Rødt vil verne.

Dette er ikke en politikk for utvikling i nord. Det er en politikk for et nord uten industri – og til slutt et nord uten folk.

Det bør Rødt eie, fremfor å late som om ønsketenkning er det samme som en plan.

Nordkalottfolket velger en annen vei. Vi sier ja til kraftlinjer som gir næringsliv og lokalsamfunn den energien de trenger. Vi mener vindkraft skal bygges der lokaldemokratiet selv vil ha det. Vi mener at naturressursene i nord skal gi verdiskaping og merverdi i lokalsamfunnene som stiller dem til dem til rådighet. Og ikke minst mener vi bruk er beste form for vern av naturen.

Det er utvikling på nordlige premisser. Det står Nordkalottfolket for.

Hvem skal bestemme over Nord-Norge?
Olsen argumenterer også mot at kommunene selv skal få avgjøre bruken av egen utmark. Han kaller økt kommunalt selvstyre for et problem. Det er avslørende.

For hvem mener Olsen skal bestemme i stedet? Storting? Departement? Aktivister med naturvernargumenter og bostedsadresse i Tromsø eller Oslo?

Nordkalottfolket mener at Lebesby vet best hva Lebesby trenger. Vi mener at Kautokeino vet best hva Kautokeino trenger. Ikke fordi lokalbefolkningen alltid tar riktige beslutninger, men fordi de er de eneste som faktisk bærer konsekvensene av dem. Det være seg vindkraft og det være seg motorferdsel.

Rødt kaller dette liberalisering. Vi kaller det demokrati.

Olsen avslutter med å beklage at det politiske spillet har fått dominere debatten fremfor naturhensyn. Det er en bemerkelsesverdig setning fra en mann som brukte halve innlegget sitt på å analysere hvilke partier som vinner og taper politisk.

Men la oss ta ham på ordet.

Hvis Rødt virkelig mener at naturhensyn skal veie tyngre enn alt annet i nord, bør de si det rett ut: at bevaring er viktigere enn bosetting, at et urørt landskap er mer verdifullt enn et levende lokalsamfunn, at folk i nord må akseptere færre muligheter fordi resten av landet ønsker å beholde villmarken sin intakt.

Det er en legitim politisk posisjon, men det er ikke en politikk for Nord-Norge.
Det er en politikk for synet på Nord-Norge – sett sørfra.