Sametingets søksmål mot staten er et feilgrep

Om noen dager – 13. mai – kommer Sametingets søksmål mot staten i Melkøya-saken opp for Oslo tingrett. Ikke bare er søksmålet et politisk feilgrep, det avslører også en dyp krise i samepolitikken.

Dette skjer bare noen dager etter at Stortingets flertall har sagt nei til å stanse elektrifiseringen av Melkøya. For øvrig et vedtak som ikke står i veien for å få på plass et gasskraftverk med karbonfangst og -lagring.

Temaet arealkonflikter tas definitivt til nye høyder når Sametinget tar ut søksmål fordi  man mener staten ikke har gjennomført tilstrekkelige konsekvensutredninger og unnlatt å konsultere Sametinget. Så er spørsmålet om Sametinget burde bruke sin innflytelse og moralske autoritet på denne måten? Jeg mener nei. For oppriktig talt: Melkøya berører ikke samer i større grad enn andre i Finnmark.

Politisk misbruk av rettsvesenet

Når Sametinget forsøker å overstyre slike beslutninger via domstolene, er det ikke et vern av rettigheter – det er politisk misbruk av rettsvesenet og et svik mot sitt eget mandat om å være en god rådgiver for nettopp staten.

Milepælene i samepolitikken har kommet som resultat av et konsensusorintent samspill mellom Sametinget og norske myndigheter gjennom flere tiår. Når Sametinget nå går til det skritt å bruke rettsvesenet som arena for politisk motstand, svekkes rollen som dialogpartner. Søksmålet bryter med en modell for medbestemmelse som møysommelig er bygd opp, og som på så mange måter har vært en suksess og inngitt respekt.

En nei-maskin

Men nå stemningen endret. Vi hare sett tendensen over en tid.  I spenningsfeltet mellom urfolksrettigheter og behovet for næringsutvikling i nord, føler Melkøya-saken føyer seg inn i et mønster. Sametinget inntar altfor ofte inntatt en automatisk nei-holdning til tiltak som kunne styrket næringsutvikling og bosetting i nord:

• Da Nussir ville åpne en kobbergruve i Kvalsund med potensial for hundrevis av arbeidsplasser, sa Sametinget nei – til tross for lokal støtte og statlig godkjenning.
• Sametinget har motsatt seg vindkraftprosjekter i Troms og Finnmark, selv når prosjektene er små, godt lokalt forankret og del av det grønne skiftet.
• I kommuner som Tana, Nesseby og Porsanger har Sametinget vært kritiske til hyttefelt og reiselivsanlegg som lokalsamfunnene selv ønsker for å skape vekst.

Felles for disse sakene er at reindriftens interesser gis forrang, ofte på bekostning av annen næringsutvikling, og gjerne på tvers av lokale ønsker. Resultatet er at initiativer kveles, investeringer uteblir – og Sametinget fremstår som en ren nei-maskin som i altfor stor grad  bidrar til motsetninger, polarisering og splittelse.

Et samepolitisk blindspor

Søksmålet koster naturligvis mange millioner kroner. Bare forberedelsene til saken er anslått til 3–5 millioner. Dette er midler som kunne vært brukt på utdanning, psykisk helse, språk og kulturtiltak. I stedet brukes de på en symbolsak med tvilsom effekt – og med meget høy politisk risiko. Sametinget finansieres forresten over statsbudsjettet av den samme staten som man nå har gått til søksmål mot.

Samepolitikken er låst fast i en snever rettighetstenkning, der urfolksstatus i praksis likestilles med reindrift. Man overser både mangfoldet av samiske liv og det fellesskapet som alle som bor på Nordkalotten deler. Rettighetene som er kjempet fram over tid er viktige – men de skal ha sin begrensning. Sametinget skal naturligvis høres og har rett til medbestemmelse, men ikke vetorett.

Reindriften trenger nye allierte

Paradoksalt nok kommer også denne aktivistiske linjen til å skade reindriften. For den lille sårbare næringen  vil etter hvert trenge andre allierte enn en permanent protestbevegelse som  dytter reindriften foran seg. Søksmålet er et uttrykk for en politisk linje der reindriften og urfolksrettigheter brukes som brekkstang mot alle utviklingstiltak i nord: veiutbygging, grønn industri, reiseliv og lokalt initierte prosjekter.

Vi trenger en ny og bredere anlagt samepolitikk. En politikk som handler om likeverd, muligheter og samarbeid. En politikk som ikke undergraver det samiske parlamentets legitimitet. Det betyr for eksempel å anerkjenne at også den ikke-samiske befolkningen i nord har krav på utvikling og rettferdig behandling.

I spenningsfeltet mellom det lokale og globale

Framtidsrettet samepolitikk må bygge broer, ikke murer. Den må legge til rette for samarbeid på tvers av etnisitet og næring – og sette fellesskapets beste først. Utviklingen må fra nå av skje i spenningsfeltet mellom det lokale og det globale – ledet av et samisk parlament som opptrer konstruktivt og søker løsninger. Det som skjer i Finnmark er viktig for verden.

Utfordringen er reell, men vi må ta den: Hvis urfolksinteresser alltid stilles som ufravikelig nei i møte med nasjonale, strategiske behov, svekkes både legitimitet og påvirkningskraft.

Og kanskje skal vi en gang i blant minne hverandre på at den samiske befolkningen er privilegert i forhold til urfolk andre steder i verden.

Innlegget ble publisert i Nettavisen 09. mai, med en spørreundersøkelse blant leserne om støtte til sametingets søksmål mot staten:

Av John Arne Markussen, 2. kandidat for Nordkalottfolket i Sør-Norge ved høstens sametingsvalg, og tidligere sjefredaktør i Dagbladet