Skip to content

For retten til å være same, og retten til å bruke naturen

Sissel Hultgreen

Sissel Hultgreen (59)

– Det var som om bitene falt på plass, sier Sissel Hultgreen om øyeblikket da hun som voksen ble kjent med sin samiske bakgrunn.

Hun hadde levd et langt liv i Mo i Rana – jobbet som industriarbeider på koksverket, vært saksbehandler i staten, og fulgt barn og etter hvert barnebarn gjennom livets faser – før det samiske i henne kom tydelig fram. Ikke fordi det ikke hadde vært der, men fordi det aldri hadde blitt snakket om.

– Ting jeg hadde opplevd som barn, utsagn jeg hadde hørt, blikk jeg ikke forsto – det fikk plutselig en forklaring. Det samiske hadde vært en taus del av historien. Og da jeg fikk vite, følte jeg meg mer hel.

Same god nok

Sissel er én av mange som bærer med seg sporene etter fornorskning – og hun er tydelig på at dette ikke skal definere hvem som får lov til å føle tilhørighet.

– Jeg vet hvordan det føles å tenke «er jeg samisk nok?» Men det spørsmålet burde ingen måtte stille seg. Vi som har mistet språk og tradisjoner, vi fortjener også å finne veien hjem. Du er same god nok – selv om mye ble tatt fra deg.

Det er dette ønsket om gjenoppretting, om tilhørighet og synlighet, som driver henne til å engasjere seg politisk.

Naturglede og balanse

Når Sissel ikke er sammen med barnebarna, finner hun roen ute i fjellet – enten på topptur eller med fjellski på beina. Naturen er mer enn rekreasjon for henne. Den er et pusterom, en livskvalitet – og en nøkkel til å få folk til å bli boende i nord.

– Vi må ta vare på bolysten. Og da må vi også ta på alvor at folk bruker naturen på ulike måter, sier hun.
– Noen elsker stillheten, snøen som knirker under skiene, og en pause med appelsin og termos. Andre elsker farten, motorlyden og isfiske med skuteren som base. Jeg mener vi har plass til begge deler.

Derfor engasjerer hun seg særlig i debatten om motorferdselloven, og etterlyser en mer balansert og realistisk forvaltning av nordnorsk natur.

– Vi må slutte å sette folk opp mot hverandre. Det må være rom for både den tradisjonelle friluftslivsgleden og den moderne måten å bruke naturen på. Begge handler om å være ute, være fri – og være hjemme.