Sjøsamisk kultur skal leve

Svært mye av den sjøsamiske kulturen er forsvunnet, fortrengt og glemt. Hva skal til for at det som er i igjen av den sjøsamiske kulturen skal leve videre – ikke bare som ett minne, men som en levende del av kystsamfunnene våre? Hvordan kan det som har vært skjult, glemt og fortrengt i generasjoner, få en ny vårdag? Det spørsmålet må vi tørre å stille -og vi må tørre å svare.

Etter krigen, og særlig de siste tiårene, har både språk, livsformer og identitet forsvunnet i skyggen av fornorsking, sentralisering og svekkede rettigheter. Samtidig finnes det fortsatt håp – og det finnes folk med stolthet, kunnskap og vilje. Mange av oss kjenner at noe er i ferd med å våkne. Spørsmålet er: Hva gjør vi nå?

Kultur må leves – ikke bare vises fram
For at kultur skal overleve, må den leves. Ikke pakkes ned i museumsutstillinger eller omtales i lærebøker – men være en del av hverdagen i bygdene våre. Det er vi, menneskene, som er kulturbærere. Da må vi også bo og leve der kulturen hører hjemme – langs kysten. Fra Vardø i nord til langt ned i sør. Hele veien der det bor folk som definerer seg som kystsamer/sjøsamer/fjordsamer bor. Uansett definisjon. Kulturen har satt sitt særpreg langs hele kystlinjen, og alle er like viktig.

For at folk skal bære med seg kulturen, må de kjenne på stolthet og tilhørighet. Men akkurat den stoltheten og tilhørigheten har vært ett ganske mørkt kapitell i flere generasjoner nå. Fornorskningspolitikken lagde dype sår. «Han staten» har over tid bidratt til å avfolke distriktene, kastet båtene på land, lagt ned arbeidsplasser og gitt forrang til storkapitalen. Samtidig har mange av oss lært å tilpasse oss for å overleve. Vi har klart oss og er her fortsatt – men mistet mye på veien. Vi har enormt med ressurser, men ikke gjort i stand til å få forvalte de sjøl og folket blir ikke hørt.

En ny tid er i emning
Det finnes likevel en oppvåkning, ny vilje blant mange. Flere tør stå fram og si høyt at de er sjøsamer, at de er stolte over hvem de er og hvor de kommer fra. At de er «same god nok». Det skjer en oppvåkning – og det gir håp. Samtidig ser vi også en større splittelse i det samiske samfunnet, hvor mange føler seg utestengt og ikke gode nok. Det er ikke slik det skal være, lengst kommer vi om vi kan dra lasset sammen.

Jeg tror våre forfedre ville vært stolte av denne oppvåkningen som pågår nå, men neppe av splittelsen. Kanskje bør vi lytte mer til det de etterlot oss – hente styrke og visdom i det.

Ikke bare strategi – men sjøsamisk satsing
Vi i Nordkalottfolket har valgt å gjøre mer enn å skrive vakre ord i et valgprogram. Vi har laget en konkret, forpliktende sjøsamisk satsing. For oss handler dette om mer enn politikk. Det handler om liv, språk, tilhørighet og framtid. Fremtid betyr i høyeste grad også at folk i distriktene er forsvar og at vi har en kultur med næringer som sikrer matberedskap.

Vår satsing hviler på tre bein:

• Tilflytting: Vi trenger utvikling og variasjon i næringslivet. Vi må skape moderne arbeidsplasser som gir folk lyst og mulighet til å bli – eller komme tilbake.
• Bo- og blilyst: Skal folk bli boende, må det finnes gode tjenester, skoler, fritidstilbud og økonomisk trygghet. Det må være mulig å leve hele liv også i små bygder. Ett innovativt arbeidsliv for å sikre stabil bosetting der folk kan leve moderne liv.
• Sjøsamisk kultur: Kulturen må få plass i hverdagen. I barnehager, i skolen, i naturen og i næringslivet. Vi må bruke språket, fortelle historiene, høste av havets ressurser, lage maten og styrke tilknytningen til fjord, sjø og land.

Dette er enkle ting å skrive om, men kanskje det mest utfordrende område å faktisk lykkes for det handler om både om Kommunale velferdstjenester, oppvekst vilkår, mulighet for utvikling, dyrking av interesser og ikke mist kveldsøkonomi. Men ja, det kreves og vi har trua.

Vi må også få en stemme.
Dessverre hjelper det lite å snakke om kultur hvis vi samtidig fratas retten til å bruke naturen slik vi har gjort igjennom generasjoner. Havets ressurser har vært livbøylen i samfunnet langs hele kysten, gitt enorme verdier til staten Norge og viktig del av vår kulturarv. Forvaltning, videreforedling og nedarvet kunnskap om forvaltning av ressursene har blitt frarøvet folket på kysten igjennom politikken som er ført og at noen grupper av befolkningen gis større og mer rettighet enn andre.

Når vi mister retten til å fiske på tradisjonelle måter, eller til å bygge og bruke områder vi har hatt tilknytning til i generasjoner – så forsvinner ikke bare næringene. Da forsvinner også ordene, livsstilen, språket og fellesskapet. Konkrete eksempler er sjø laksefisket, henging av tørrfisk og gårdene. Når fjorder og elver stenges, gårdsbruk legges ned, så mister vi mye mer enn fiskeredskap, laks/torsk, matproduksjon som ressurs.

Derfor kjemper vi i Nordkalottfolket for at også den sjøsamiske befolkningen skal anerkjennes som rettighetshavere i samiske spørsmål. Begrepene samiske rettighetshavere og samiske interesser må omfavne hele det samiske folket – ikke bare en enkeltgruppe. Det være seg fiskeripolitikk, plan- og bygningslov, motorferdsellov og mye mer. NKF er en tydelig stemme i disse sakene – og vi har ennå en svært lang vei å gå. Men hvordan spiser man en elefant? Bit for bit..

Valget handler om mer enn stemmesedler
Vår oppgave er å bidra til gode og trygge liv i nord. Årets valg handler ikke bare om partier og programmer. Det handler om «lys mellom og i husan» – og liv i fjordene og om det å være «same god nok». Det handler om hvorvidt den sjøsamiske kulturen havner på museum – eller får leve videre, som en naturlig del av fremtiden.

Vi tror på bygdene, på fellesskapet og på røttene våre. Og vi tror at det fortsatt er mulig å snu utviklinga – hvis vi vil det. Og vi inviterer dere alle til å gjøre det sammen med oss.

Av Hilde-Kathrine Nilsen, stammerådsmedlem og 4.kandidat til sametingsvalget i Nordre for Nordkalottfolket