Sjøsamiske samfunn betaler prisen for Sametingets taushet

Nervei ber ikke om særbehandling. Men ber om grunnleggende rettigheter – den samme infrastrukturen som andre lokalsamfunn tar for gitt. Likevel står de, etter nærmere hundre års kamp, fortsatt uten helårsvei. Det avslører en politisk unnfallenhet som går langt dypere enn én konkret veisak.

For dette handler ikke bare om asfalt. Det handler om hvilket Norge vi skal være – og hvem som får lov til å eksistere som sjøsamisk samfunn.

Sametingets taushet er politikk

Da Finnmark fylkeskommune i 2025 tok initiativ til et samarbeidsmøte for å finne en varig løsning for Nervei, burde Sametinget vært blant de første til å melde seg på. I stedet måtte invitasjonen sendes to ganger, etterfulgt av en direkte påminnelse. Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn politisk uvilje.

Svaret som kom fra sametingsrådets John‑Christer Mudenia, bekreftet inntrykket. Han uttrykte forståelse – men ikke ansvar. Sympati, men ingen kraft. Og når et urfolksparlament reduserer en hundreårig kamp for livsgrunnlag til «forståelse», er det ikke bare passivt. Det er et politisk valg.

Forståelse har aldri holdt en bygd i livet. Sametingets taushet er politikk, og den har konsekvenser for de sjøsamiske samfunnene. De betaler den høyeste prisen

Hvem kjemper Sametinget for?

Jeg ga Sametinget og NSR en tydelig mulighet: å si hva de mener er deres rolle i saker som gjelder grunnleggende infrastruktur i sjøsamiske lokalsamfunn. Jeg ba om hvilke politiske, administrative og økonomiske verktøy de var villige til å bruke. Jeg spurte hvordan de sikrer likeverdige prioriteringer mellom ulike samiske næringer og samfunn.

På alle disse spørsmålene valgte rådet å ikke svare.

Når et parlament sier at «alle samer er gode nok samer», men i praksis vegrer seg for å kjempe for sjøsamiske lokalsamfunn, så rimer ikke ordene med politikken. Da blir slagordene tomme. Da blir likeverdet bare et vedtak på papiret.

Det kan virke som Sametinget frykter at veisaken betyr økonomisk ansvar. Men ingen ber Sametinget om å betale for vei. Ingen plasserer et juridisk byggeansvar der.

Det vi forventer, er at Sametinget tar et politisk ansvar for sjøsamiske samfunn.

Når ansvar uteblir svekkes likeverdet

Et urfolksparlament med eget budsjett, egne prioriteringer og betydelig gjennomslagskraft kan ikke fraskrive seg rollen som samfunnsutvikler for sjøsamiske områder. Sametinget bruker sin stemme tydelig og kraftfullt når enkelte næringer står i stridsspørsmål. De evner å mobilisere midler når politisk vilje er til stede.

Hvorfor gjelder ikke denne viljen når det er snakk om et sjøsamisk samfunn uten vei? Hvorfor er det lettere å slåss for rettigheter på vidda enn i fjordene?

Et urfolksparlament bør ikke velge hvilke samer som er verdt å kjempe for, spesielt ikke om vi alle er like gode samer.

100 år med kamp – og fortsatt uten politisk vilje

Et hundre år langt rop om politisk vilje

Kampen for vei til Nervei har vart siden 1930. Den har kostet oss tid, penger, helse og sammenhold. Den har vist at vi, som bygd, nekter å gi opp. Men den har også avslørt at vi står igjen alene altfor ofte.

Når vi nå nærmer oss 100‑årsmarkeringen, må vi tørre å stille det ubehagelige spørsmålet:

Hva slags urfolksparlament ønsker Sametinget å være?

Et som kjemper for alle samiske samfunn – eller et som velger hvilke som er politisk lønnsomme?

Nervei trenger ikke sympati. Nervei trenger ikke høflige svar.
Nervei trenger en politisk alliert som står i stormen sammen med oss.

Dette er ikke bare en veisak. Dette er en eksamen på Sametingets politisk ryggrad. Er vi alle like gode samer eller vi kanskje ikke det likevel!

Av: Hilde-Kathrine Nilsen, sametingsrepresentant fra Nordre