Språk uten støtte er bare ord

Samiske språkbrukere skal ikke måtte kjempe for hver eneste tjeneste. De har rett på dem. Og kommunene skal ikke måtte velge mellom å satse på samisk og å levere forsvarlige tjenester. Staten har lovfestet retten – da må staten også betale regningen.

Som sametingsrepresentant fra Nordkalottfolket har jeg sett på nært hold hvordan samiske språkbrukeres rettigheter gradvis uthules – ikke fordi viljen mangler, men fordi finansieringen gjør det.

I flere år har kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk stått i en umulig situasjon: De er pålagt å tilby tjenester på samisk, men får langt fra nok midler til å gjøre det i praksis. Resultatet er at idealet om tospråklighet blir nettopp det – et ideal. Uten reelle økonomiske muskler er det ikke mulig å omsette lover og rettigheter til faktisk virkelighet.

En tydelig beskjed til plenum

Derfor tok vi i Nordkalottfolket til orde i Sametingets plenum 5. juni, da vi behandlet regelverket for tospråklighetstilskudd. Jeg fremmet en merknad som jeg mener burde vært selvsagt: At staten må ta økonomisk ansvar for sine egne lover.

For det hjelper lite med festtaler og løfter om styrket innsats for samisk språk, når kommunene som skal utføre jobben sitter igjen med halve regningen.

Milliongap i kommunene

Tana er et tydelig eksempel. Der har kommunen beregnet merkostnadene ved å være språkforvaltningskommune til rundt 20 millioner kroner årlig. Men tilskuddene fra Sametinget og statsforvalteren dekker bare halvparten.

Gapet blir enormt – og det er de mest sårbare som betaler prisen: Barn, eldre og syke som trenger helhetlige, tilgjengelige tjenester på samisk. Dette er ikke bare urettferdig. Det er et strukturelt svik mot hele tospråklighetsprosjektet.

Ikke bare et ideal, men en rettighet

Når kommunene rapporterer om store kostnader knyttet til oversettelse, rekruttering, språkopplæring og samisk tilrettelegging, men staten ikke følger opp med midler, er det ikke rart at rettighetene forvitrer. Det handler ikke om motvilje. Det handler om budsjetter som ikke går opp – og om politikere som ikke tar regningen.

Vi kan ikke lenger akseptere at enkeltkommuner skal bære kostnadene for nasjonale forpliktelser. Det skaper ikke bare forskjeller – det undergraver selve tilliten til språkpolitikken.

Hva må gjøres?

Vi i Nordkalottfolket mener det er på høy tid at merkostnader til samisk språk grunnfinansieres direkte gjennom det nasjonale inntektssystemet. Kommuner som påtar seg oppgaven med å sikre samiske språkbrukeres rettigheter, skal ikke straffes økonomisk for det.

I tillegg må selve tilskuddsordningen forbedres, med:

• Økt basisfinansiering for daglig drift.

• Høyere beløp per innbygger som benytter samisk språk.

• En statlig styrket innsats for rekruttering og kompetanseheving.

Hvis samisk språk skal leve, må det lønne seg å satse

Hurdalsplattformen lover styrket innsats for samisk språk og kultur. Men uten at midlene følger med, blir det med ordene. Jeg – og vi i Nordkalottfolket – krever en forpliktende, langsiktig og rettferdig modell for finansiering. Det er et spørsmål om rettferdighet, og om å sikre at samisk språk får en reell fremtid.

Samiske språkbrukere skal ikke måtte kjempe for hver eneste tjeneste. De har rett på dem. Og kommunene skal ikke måtte velge mellom å satse på samisk og å levere forsvarlige tjenester. Det er staten som har lovfestet retten – da må staten også betale regningen.

Av: Knut Wingstad, sametingsrepresentnt og 1.kandidat for Nordkalottfolket i Gaisi