– Summen av sterke bygder gjør kommunene sterkere

Bli kjent med: serie-nerden Sylvi Pedersen Vatne vil ha hele det politiske Norge med i kampen for bygdene.

Sylvi Pedersen Vatne fra Manndalen i Kåfjord kommune var Nordkalottfolkets førstekandidat i Gaisi valgkrets. Partiets valgsuksess gjorde at «noenogførtiåringen» ble historisk da hun ble partiets første sametingsrepresentant fra Gaisi. Men det er ikke bare i den anledning Sylvi Pedersen Vatne er historisk, som partisekretær ble hun også Nordkalottfolkets første ansatte.

Vi skal nå bli bedre kjent med partisekretæren når hun deler litt om seg selv og sine tanker om samepolitikk. Men som vanlig i denne artikkelserien vil vi først vite mer om hvem hun er.

– Jeg ble født i Tromsø, men Manndalen er min barndomsbygd. Da jeg var 16 flyttet jeg til Nordreisa for å gå på skole og jeg har studert i Alta og Tromsø. Jeg er utdannet sykepleier, men har også religion- og kulturfagutdannelse samt organisasjon/ledelse. I 2001 flyttet jeg til Tromsø og i perioden 2010 til 2017 bodde vi på Ringvassøya i Karlsøy kommune før vi returnerte tilbake til Tromsø. Jeg har en datter på 19 og da hun forlot redet sist høst, for å studere, valgte jeg å følge hjertet og flyttet hjem til Manndalen. Der har jeg også en samboer og vurderer faktisk å skaffe meg en til. Altså en katt nummer to, sier hun med et smil.

– Hva velger du hvis du skal beskrive deg selv med tre ord? 

– Jeg er omsorgsfull og rettferdig, noe som gjerne henger sammen på personlig plan. Også er jeg rolig. Det kan sikkert irritere noen, men jeg får lite gjort av å stresse eller være hektisk.

Da hun bodde på Ringvassøya kom det tydelig fram at hun er omsorgsfull. Hun startet nemlig Karlsøy sanitetsforening.

– Jeg ønsket å skape engasjement, gjøre noe for kommunens nye innbyggere og ikke minst bidra for de som trengte det mest. Jeg fikk oppleve at det er utrolig mange gode medmennesker som ønsker å bidra for andre, bare noen orker å administrere det hele. Det ble mye jobb, men var veldig givende.

Serie-nerd

På fritiden tar Pedersen Vatne gjerne en tur ut i naturen, men turene bør ikke være for lange.

– Jeg går ikke ut i naturen for å slite meg ut på lange turer. Naturen er rekreasjon for meg og jeg går ut i for å hente energi. Men jeg tar gjerne fiskestanga med meg.

Og etter en tur ute er det ikke uvanlig at det blir sofatid, enten med en god bok eller en serie på tv.

– Jeg anser meg selv som en serie-nerd og leser veldig gjerne en krimbok. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at jeg ser minst en krimserie eller leser en hel krimbok hver uke når jeg er alene.

– Er det noe du absolutt må gjøre hver dag?

– Jeg elsker å ha god tid om morgenene sånn at jeg får i meg en kopp kaffe. Men jeg elsker også å ligge lenge, så de to lar seg vanskelig kombinere i ukedagene.

– Hvordan er det med andre hobbyer enn krimbøker og serier?

– Jobben som sykepleier var til tider krevende og da var det greit å få tankene over på noe annet når man kom hjem. Jeg var jeg nødt å finne noe som tok tankene mine et annet sted. Jeg oppdaget decoupage (dekorasjon på glass eller en annen gjenstand, jour.anm) og når jeg setter meg ned ender det gjerne opp med nok en lyslykt.

– Musikk er viktig

Da manndalingen kom inn i NKF ble hun presentert for en gammel ide om å spille inn en sang. Hun tente på ideen og som koordinator får hun deler av æra, eller skylda som enkelte kanskje vil si, for at «Nordkalottens venner» i sommer gikk i studio og spilte inn sangen «Samme folk – samme land», en tekst skrevet av Rita Boberg Pedersen fra Kvænangen.

Teksten handler om at mange av oss er en miks mellom samisk, kvensk, finsk og norsk, og vi overdriver vel ikke om vi påstår at Sylvi var en av de absolutt mest musikalske av de som sang med den stemmen de hadde.

– Teksten beskriver oss godt, og det var både et treffende og morsomt prosjekt. Jeg har vært musiker i mine yngre dager, så musikken er en del av hverdagen min. Den har hjulpet meg gjennom mange sinnsstemninger.

Om innspillingen fra i sommer vil hjelpe så mange gjennom sinnsstemninger kan vi ikke garantere, men nok om det og over til Pedersen Vatnes tanker om samepolitikken.

Må utvikle bygdene

Som noen få av politikerne i Nordkalottfolket har også Sylvi en politisk bakgrunn fra et annet parti.

– Jeg ble politisk aktiv i ungdomsårene og har stått på Ap-lista i Gaisi til flere sametingsvalg. Jag har vært vara både på sametinget og i Aps samepolitiske råd, og jeg var en stund i samisk kulturråd. I Karlsøy kommune var jeg vara til kommunestyret og satt i en periode i helse- og sosialutvalget og klagenemda. I januar 2020 meldte jeg meg ut av Arbeiderpartiet og etter å ha blitt introdusert for Nordkalottfolket skjønte jeg at det var partiet for meg, sier hun.

– Nå skal du sitte minst fire år på Sametinget. Hvilke saker brenner du for? 

– Det viktigste for meg er det samiske språket og at bygd og by skal ha gode vilkår for å opprettholde, ivareta og utvikle den samiske kulturen og språket. Vi må se mer på hva som skal til for å beholde folk i både bygd og by i nord.

– Men hvordan skal vi få folk til å bli, og folk til å flytte til bygdene?

– For de aller fleste er familie og trygghet for familien det viktigste. Man vil vite at «ahkku» har den beste pleien på sykehjemmet, med helsepersonell som har kunnskap om den lokale kulturen og gjerne kan snakke samisk dersom det er naturlig. Man må forstå at en vil ha et godt barnehagetilbud, en skole i nærheten, et godt sted å bo og en jobb å trives i.

Da er det ikke bare Sametinget som må ta ytterligere ansvar. Også kommunen, fylkeskommunene og staten.

– Det er summen av stolte og sterke bygder som bærer en kommune på sine skuldre. Med tanke på fraflyttingen fra Nord-Norge registrerer jeg at posisjonen på Sametinget «ikke har tro på tallene eller at det er så dystert». Det er jo fint å være optimist, men dersom en ikke stoler på tall som et utgangspunkt – som i min verden er fakta – så kan det bli vanskelig å gjøre noe med situasjonen.

Vi må jobbe for barnehager, skoler og attraktive arbeidsplasser i bygdene og vi må ha de sosiale elementene som møtesteder og fritidstilbud. Når ett eller flere av disse grunnelementene forsvinner, så ender det med at familier må velge mellom bygda si, eller å flytte. Og når de flytter er det ikke nødvendigvis til nabobyen, men gjerne til storbyer lengre sør. Det er summen av alle familier som gjør en bygd sterk, og summen av sterke bygder som gjør kommunene sterke. Det er der vi må gjøre en jobb, sier hun før hun avslutter med fornorskningen familien har vært utsatt for.

– Jeg vokste opp med besteforeldre som snakket samisk med hverandre, men med de fleste av sine barn og i møte med storsamfunnet brukte de norsk. Min far fikk ikke lov å bruke morsmålet sitt på skolen, og selv måtte jeg mase for at min datter skulle få samiskundervisning på skolen. Slik er det fortsatt flere steder, man må kjempe for å ta språket tilbake. Og likevel kritiseres man fordi man som samepolitiker ikke snakker samisk.
– Det er trist å oppleve at enkelte til og med tviler på vår evne til å representere det samiske folk på Sametinget. Man kan lure på om samer på kysten, uten samisk språk, noen gang skal bli godtatt og forstått. Likevel, vi kan aldri slutte å kjempe. Og i den anledning føler jeg meg både verdig og klar for å ta kampen for et folk som har samme historie som min familie.