Totalforsvar i nord bygges lokalt – eller ikke i det hele tatt

Vi snakker mye om totalforsvar og beredskap i nord. Men i praksis gjør vi oss mer sårbare.

Vi bygger ned lokal kapasitet i fredstid – og håper den finnes når krisen kommer. Totalforsvaret skal fungere i fred, i krise og i krig.

Det forutsetter samspill mellom militære og sivile ressurser – ikke bare i planer, men i faktisk kapasitet. Det avgjørende er hva som er tilgjengelig når det gjelder – lokalt.

I nord er dette helt grunnleggende.

Store avstander, krevende klima og sårbar infrastruktur gjør én ting klart: Beredskap kan ikke transporteres inn i tide. Den må være der fra før.

Likevel ser vi en utvikling som går i feil retning.

Når Forsvarsmateriell inngår store, sentraliserte avtaler, gjerne med internasjonale leverandører, svekkes det lokale leverandørgrunnlaget. Det kan gi effektivitet på papiret – men det svekker reaksjonsevne og utholdenhet i praksis.

Vi risikerer altså dette: I fred velger vi bort lokale leverandører – i krise er det nettopp dem vi er avhengige av.

Dette får direkte konsekvenser for Forsvaret sin tilstedeværelse.

I fred handler tilstedeværelse om mer enn baser og øvelser. Det handler om å være integrert i lokalsamfunn, næringsliv og infrastruktur.

I krise handler det om reaksjonsevne. I krig handler det om utholdenhet – evnen til å operere med det som faktisk er tilgjengelig. Hvis vi bygger ned lokal kapasitet i fredstid, svekker vi Forsvaret i alle tre faser.

Dette gjelder også noe helt grunnleggende: tilgang på mat.

Nord-Norge produserer sjømat i verdensklasse – men denne ressursen brukes i liten grad i Forsvarets egen beredskap.

Vi står i en situasjon der vi eksporterer mat ut av landsdelen, samtidig som vi planlegger å frakte forsyninger inn.

Det er verken robust – eller særlig gjennomtenkt beredskap.

I en krise er det ikke eksport som avgjør – det er tilgang på mat der styrkene opererer.

Lokal sjømat og lokal matproduksjon må derfor bli en integrert del av totalforsvaret, gjennom konkrete leveranseavtaler og beredskapsløsninger.

Når vi ikke i større grad bruker ressursene som allerede finnes i nord, svekker vi ikke bare beredskapen. Vi svekker også koblingen mellom Forsvaret og samfunnet det er satt til å beskytte. Totalforsvar handler nettopp om denne koblingen.

Men beredskap handler ikke bare om leverandører og forsyninger. Det handler også om infrastrukturen som skal bære det.

I dag er store deler av veinettet i nord – særlig fylkesveiene – ikke dimensjonert for tungtransport, og i hvertfall ikke tung militær transport. Det betyr at vi i praksis mangler nødvendig fremkommelighet for forflytning av materiell og styrker. Når vi samtidig vet at E6 er en sårbar livsnerve, blir dette en kritisk svakhet.

Totalforsvar forutsetter mobilitet. Hvis ikke veiene tåler belastningen, stopper også beredskapen opp.

Nordkalottfolket mener derfor at totalforsvaret må forankres der det skal virke: i nord.

Det betyr å bruke handlingsrommet som finnes. Beredskap må vektes reelt i anskaffelser.

Kontrakter må utformes slik at lokal kapasitet opprettholdes og utvikles. Råvarer og produksjon i nord må tas i bruk. Og infrastrukturen må oppgraderes slik at den faktisk tåler oppgaven.

For robusthet skapes ikke gjennom sentralisering alene. Den skapes gjennom nærhet, tilgjengelighet og reell tilstedeværelse.

Hvis vi ikke utnytter ressursene som allerede finnes i nord – og samtidig ikke sikrer infrastrukturen som binder dem sammen – bygger vi ikke beredskap. Vi bygger sårbarhet.

Totalforsvar i nord bygges lokalt – eller ikke i det hele tatt.

Av: Knut Wingstad, sametingsrepresentant i Gaisi