Vær til besvær

Det er sommer i Norge, og på radioen meldes det om fint vær. Veldig fint vær. Over hele landet. Ute på fjorden tøffer ei snekke forbi. stø kurs.

Selv synes jeg alle disse varmegradene er i meste laget. En nordboer som meg trives best i temperaturer under tretti. Det samme gjelder naturen i nord. Jeg ønsker selvfølgelig ikke å lage dårlig stemning, men klimaendringer er ikke et trivelig fenomen. Det gir ikke bare godværsdager.

Temperaturen i Norge stiger mer enn i resten av verden, og den stiger mest i den nordligste delen. Forskere melder om en økning på 7 grader på Finnmarksvidda fram mot århundreskiftet. Finnmark kommer til å forandres til det ugjenkjennelige. For hver grad, stiger tregrensa med hundre meter. Framtiden vil gi et skogkledd Finnmark. De åpne viddene vil forsvinne. Plantene vil komme vandrende sørfra og endre landskapet for alltid. Nye dyrearter vil dukke opp, og noen av dem som alltid har vært her, vil forsvinne.

Jeg husker godt monopol, et av barndommens mange brettspill. Det var et krevende spill der skjebnekortene bød på både lykke og ulykke. Verst var dette: DERES HUS OG HOTELLER BRENNER! Skrekken til den som trakk dette kortet var stor og ekte. Helt ufortjent, etter å ha spilt glitrende (og uten å ha vært uforsiktig med fyrstikkene), måtte man erkjenne at slaget var tapt. Det var et urettferdig spill!

Det samme kan for så vidt sies om global oppvarming. Den rammer ikke rettferdig. Det er ikke nødvendigvis de som fyrer opp planeten som rammes hardest. Ikke engang innenfor landegrensene våre er konsekvensene jevnt fordelt. Noen områder får mer finvær, andre får flere flommer. Godt vær over hele landet har alltid hørt til sjeldenhetene, og slik blir det også i framtiden.

Men hva skal jeg si? Det nytter selvfølgelig ikke å gråte over fint vær. Når det er sagt, må jeg også tilføye at det er grunn til å gråte. Og i skrivende øyeblikk er det meldt at himmelen selv har brutt ut i gråt. Ikke her hvor jeg er, riktignok. Her er det knusktørt og fare for skogbranner. Nei, det er i Danmark det gråtes. Der meldes det om styrtregn. Det er ikke alltid det er deilig å være norsk i Danmark.

Jeg skifter radiokanal og lytter til noen lettbeinte sommertoner. Tross alt er livet her og nå. Hvorfor ikke fylle dagene med det som gir glede? Lese noen bøker. Spa litt i noen blomsterbed. Jeg er såpass gammel at jeg kan leve et greit liv herfra til graven. Herfra til evigheten.

Men tankene lar seg ikke styre. De glir bort fra Monopolspillets gleder og sorger, og over til en annen barndomsfavoritt: «Kappe land». En stor sirkel ble delt i to, og så sto vi der med hver vår halvdel med jord. Og en kniv. Kniven ble kastet slik at den stod i jorda til motparten. Da var det bare å dra en rett strek, og dermed fikk den ene mer jord og den andre mindre. Leken varte til den ene stod som en eneveldig herre.

Jeg trodde dette var en lek som var gått ut på dato, men det kan virke som om «kappe land» har oppstått i ny form. Verden reduseres til en lekeplass for de store krigsmaskinene. En plass der mektige menn deler jorden mellom seg. «Hvis du tar Ukraina, tar jeg Grønland.»

«Nei», tenker jeg, og drar ned rullegardinen. «Vi har hatt fred i 80 år. Vi skal ha det i 80 til».

Jeg ble født på 60-tallet. Jeg var barn på 70-tallet. Jeg var ung på det glade 80-tallet. Jeg fikk barn på 90-tallet. Jeg har levd mitt liv i en tid med vekst og framgang. I en tid der likestilling og likeverd har vokst fram til å bli selvfølgeligheter. Jeg trenger ikke bekymre meg for framtiden. Den nærmer seg tross alt slutten for min generasjon.

Det er bare det at jeg er bestemor til noen små knøtt som knapt kan fote seg. Og nå undrer jeg meg på hvilken verden mine barnebarn skal møte.

En ting er sikkert. Det er mange år til de er store nok til å ta kampen for en bedre verden. De rekker ikke opp til rattet. De kan ikke endre kursen. Da er det vel opp til oss? Vi som har skummet fløten. Vi som har fått så mye av det vi har pekt på, mye mer enn hva vi var i stand til å forestille oss. Det er bare det at kursen virker fastlåst. Det kan se ut som om egoisme og enevelde fungerer bedre enn samhold og demokrati. Eller?

Jeg tror på det gode i menneskene. Jeg tror på samholdet. Vi kan gå oss bort innimellom. Havne på ville veier. Miste hverandre av syne. Men kanskje er det likevel som i de store fortellingene. Brødrene Løvehjerte. Narnia. Ringenes Herre. Samholdet seirer.

Det som kreves er at vi jobber jevnt og trutt. At vi fortsetter å bry oss. At vi avviser falske nyheter. At vi snakker fint om demokratiet. At vi tror på likeverd. At vi deltar når det er valg. Og at vi stemmer på de partiene og kandidatene som representerer nettopp dette: Demokrati og likeverd.

Herfra til evigheten skal vi jobbe for disse verdiene. Og når de som kommer etter oss strekker seg etter roret, skal vi gi det fra oss i trygg forvissing i at vi har gjort vårt beste i å holde skuta på rett kjøl.

Godt valg!

Av; Elin Hesjevik, 1.kandidat og regionsleder for Nordkalottfolket Sørsamisk krets