Vent til bestemor er død
Min vei til en samisk identitet kom ikke over natten. Den kom listende. Den hvisket og lokket i mange år.
Det har vært sagt at vi må skille mellom retten til å stemme ved sametingsvalget og det å identifisere seg som same. Det er sant at du ikke trenger å stå i valgmanntallet for å være same, men det kan hjelpe på for den som har en litt skjør samisk identitet.
Før i tiden – og da tenker jeg ikke veldig langt tilbake – var situasjonen en helt annen. En ung mann hadde fått seg jobb som taxisjåfør. Eller drosjesjåfør, som det het den gangen. Han snakket så dårlig norsk at det var umulig å forstå hva han sa, sa en gammel kone til meg og lo. Hun var et barn av sin tid, en tid da det handlet om å være norsk nok.
Mannen hun snakket om var same. Kona hans også. De hadde begge samisk som morsmål. Ungene deres, derimot, snakket bare norsk. Språket tilhørte ikke dem. En av konsekvensene var at de ikke kunne snakke med besteforeldrene sine. Hvis det var det som skulle til for å gjøre dem til gode nordmenn, ble det regnet til en pris verdt å betale.
Taxisjåføren gjorde det samme som så mange samer på kysten hadde gjort før ham. Han gjorde det samme som forfedrene til Sandra Borch, og det samme som mormoren min. De lot språket stanse med dem. De valgte det som var ansett som barnets beste, der og da.
Av gode grunner. Den som var norsk hadde bedre rettigheter og muligheter enn den som var samisk. Det var kun i reindriftsmiljøene at det lønte seg å holde fast ved det samiske språket. Derfor er det enklere å dokumentere samisk tilhørighet i disse områdene.
For sjøsamene er det annerledes. Der er det mange som har mistet mye.
Men det som er tapt, kan gjenfinnes. Gammel kultur kan gjenoppdages. Og plutselig ser vi at selv om vi er norske tvers igjennom, er vi også samer!
Eller kanskje ikke så plutselig, hvis jeg skal være helt ærlig. For min del har det vært en lang prosess. Jeg har tvilt på min «rett» til å kalle meg same. Jeg er ikke den eneste. Mange har på nytt blitt skremt av å se Sandra Borch i gapestokken. Hvem vil vel ha ansiktet sitt på trykk med en klar melding om at de kanskje er «jukse-samer» – for å bruke NRKs begrep?
Men hva er det egentlig Sametinget krever for at du skal få plass i manntallet? Minimumskriteriet er at en av oldeforeldrene dine hadde samisk som hjemmespråk. Som Sandra Borch-saken har vist oss, kan dette dokumenteres på ulike måter. Kirkebøkene og folketellingene viser ikke den hele og fulle sannheten. Det var for mye å tjene på å oppgi at man var norsk.
I tillegg til å sannsynliggjøre bruk av samisk språk, må du oppfatte deg selv som same. Dette gjør at i en søskenflokk kan den ene være same mens de andre ikke er det. Grunnene for å erklære seg som same, eller å la være å gjøre det, kan være personlige. For noen er det greit å si det høyt og å vise det offentlig. For andre er det mer sårt. Kan du ikke i det minste vente til bestemor er død? sa en søster til en annen.
Selv om du kan dokumentere at du oppfyller kriteriene for å stå i valgmanntallet, kan det være gode grunner for ikke å ville gjøre det. Ingen har ingen plikt til å fortelle offentligheten detaljer om sine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Selv vet jeg ikke hva min mormor ville sagt til at etterkommerne hennes har omfavnet den samiske identiteten hun selv valgte å holde skjult. Kanskje er det like greit at hun slapp å oppleve det?
Min vei til en samisk identitet kom ikke over natten. Den kom listende. Den hvisket og lokket i mange år. Det hendte jeg jaget den på dør. Det hendte jeg sa at jeg ikke var same. Identiteten var skjør. Likevel kom jeg til slutt til erkjennelsen av at jeg var god nok til å stå i manntallet. Det var en milepæl.
Jeg tror det er mange som har det på samme viset. De nøyer seg med korte turer ut. Du ser dem på 17. mai og i barnedåper og konfirmasjoner. Resten av året sitter samen i skapet.
For meg gikk veien ut via manntallet. Jeg var god nok same til å stå der. For meg, som så mange andre, ble dette første steget til å akseptere samen i meg selv. Nå er jeg helårssame. Samtidig som jeg er både nordmann og kven. Det er en ren rikdom.
Kanskje denne rikdommen også kan bli din? Du har lov til å lete etter det tidligere generasjoner har gjort sitt beste for å skjule. Og hvis du finner det du leter etter, ligger innmeldingsskjemaet til manntallet på Sametinget.no. Du skal ikke frykte å bli utsatt for slektsgranskning og skallemåling. Den tid må være over. Jeg tror og håper at også NRK vil komme til den erkjennelsen.
Av: Elin Hesjevik. leder Nordkalottfolket sørsamisk område
