– Vi vernes i hjel

Det plager Gry Hege Warth at hennes barn ikke kan bruke naturen på samme måte som hun selv gjorde da hun var barn.

Kvænangsværingen Gry Hege Warth hadde en spennende valgkveld da det nye sametinget skulle velges i høst. Som NKFs tredjekandidat i Nordre valgkrets var det langt fra en selvfølge at Warth skulle få fast plass. Da tellekorpsene i de kjappeste kommunene hadde gjort mye av jobben så det ut til at Senterpartiet sin toppkandidat skulle få plass, men utover kvelden viste det seg at Warth og FrPs førstekandidat tok de to plassene det var størst usikkerhet rundt. På NKFs valgvake forsto man at partiet kunne ende opp med hele ni representanter på Sametinget.

I denne saken deler 48-åringen litt om seg selv og sine tanker om politikk. Men først skal vi få vite litt mer om hvem Gry Hege Warth er.

– Jeg er en skilt trebarnsmor født og oppvokst i Kvænangen. Jeg jobber for tiden på kjøkkenet på Gargo sykehjem i Burfjord, men har hatt et veldig variert arbeidsliv.

   – Fortell, fortell!

–  Som 16-åring flyttet jeg til Storslett og videregående skole. Deretter ble det lærerutdannelse i Tromsø der jeg bodde fram til 2002 og jeg flyttet til Burfjord. Jeg har også vært ett år i Spania, men hjemlengselen ble for stor og jeg vendte hjem til mitt barndomsparadis, Sørfjord i Kvænangen. I hjemkommunen har jeg vært både lærer og landpostbud, jeg har jobbet med lakseoppdrett og med ny strømlinje hvor vi fraktet master til fjells langs vinterveien. Etter hvert havnet jeg som nevnt på kjøkkenet på sykehjemmet.

– Hvis jeg ber deg om å beskrive deg selv med tre ord, hva sier du da? 

– Jeg har et godt humør, men jeg legger ikke skjul på at jeg er utrolig sta. Også prøver jeg å ha et godt hjerte for alle rundt meg. Da blir det humørfull, sta og godhjertet. Det er vel en ok kombinasjon, er det ikke?

Jakt og fiske

På spørsmål om hva hun helst gjør på fritiden kommer svaret kjapt.

– Man kan ikke bo her jeg bor om man ikke er glad i friluftsliv. Vi har 12 kilometer til nærmeste butikk, og der får vi kjøpt stort sett det aller nødvendigste. Skal garderoben fornyes, noe jeg for øvrig ikke gjør så ofte, må vi til Storslett eller Alta. Vi har ikke mange organiserte fritidsaktiviteter, så jeg bruker stort sett fritiden på drift av husstanden, på ungene som er 13, 15 og 19, på strikking og på friluftsliv.

   – Hva består ditt friluftsliv av?

– På høsten står rypejakt på programmet. På vinterstid blir det både skiturer og scooterturer, og sist sommer var jeg helt oppe i Varangerbotn og på Ifjordfjellet for å prøve fiskelykken. Jeg er veldig glad i å fiske både på isen, på vann og i sjøen.

   – Du jakter altså ikke bare ryper, også torsk og storkveite i Kvænangen?

– På sjøen jakter jeg helst sjøørret. På våren venter vi i spenning på at isen skal gå og vi kan finne fram fiskestanga. Å dorge etter sjøørret er alltid spennende. Om vi ikke har shoppingsenter og mange fritidstilbud så har vi i alle fall fjorden som et matfat rett utenfor stuedøra.

– Vernes i hjel

Den turglade 48-åringen minnes tilbake til barndommen da hun sammen med familien kjørte traktor oppover dalen for å høste av naturen. Og da er vi så vidt over på den politiske samtalen.

– Jeg har alltid vært politisk interessert og i denne perioden sitter jeg i kontrollutvalget i Kvænangen kommune. Også er det viktig for meg å holde bygda levende, så her hjemme er jeg styremedlem i både grendelaget og Kvænangsbotn grendehus. Et aktivt grendelag er viktig da vi med større tyngde får uttalt oss om diverse planer som angår oss alle som bor her.

Fra tiden bak på traktoren og fram til i dag er mye forandret for befolkningen rundt Kvænangsbotn.

– Vi vernes i hjel, og når man er vokst opp med å dra ut på fjell og vidde, fiske, plukke bær, hente ved og brenne bål så merker man godt hvor mye dette påvirker oss. Bruken av nærområdene er blitt mer og mer innskrenket og vi kan ikke bruke vår egen utmark slik som før.

Det som begrenser bruken for lokalbefolkningen er Kvænangsbotn og Navitdalen landskapsvernområder. Og som kjent er flere områder i Nord-Norge foreslått vernet. En av Nordkalottfolkets klare meninger er at «bruk er beste form for vern».

– Verneområder og begrensningene vi møter gjennom motorferdselloven har stor innvirkning på livet i bygda. Ikke kan vi bruke motor, ikke kan vi sykle og ikke kan vi tenne bål. Vi får heller ikke lov å røre skogen som står og råtner på rot. Med egen erfaring i bunnen forstår jeg godt motstanden til nye verneområder, sier hun og fortsetter:

– Det forklarer en del om alle begrensninger vi i Kvænangen har når et av årets høydepunkt er når tunellen åpnes 1. august. Da får vi lov å kjøre anleggsveien og på den måten enklere komme fram til mange gode fiskevann. Skal man nå disse vannene til fots må man gå i tre dager, og selv om jeg liker å gå i naturen er jeg ikke like glad i ekspedisjoner av den typen.

Konsesjonsvilkår og vedtak gjort av Norges Vassdrags og Energidirektorat er årsaken til at veien er stengt for allmenn motorisert ferdsel, fra tunellen i Corrovarri i Kvænangsbotn til Suoikajavri oppe på fjellet, fram til 1. august.

– Hva blir den viktigste saken for deg i din første periode på Sametinget?

   – Vi som bor på kysten hele året vil ha mer bestemmelsesrett. Vi merker at andre vil ha et ord med i laget i alt vi skal foreta oss, om det gjelder bygging av flytebrygger, hytter, naust eller lignende.

   – Hva mener du er årsaken?

– Vi har disse verneområdene i tillegg til at reindrifta har mye makt, men jeg vil understreke at jeg absolutt ikke er mot reindrift. Jeg bor med tre forskjellige siidaer rundt meg om sommeren og jeg har mange gode venner i reindrifta. Men jeg mener vi må samarbeide bedre, ha god dialog og ikke minst gjensidig respekt for hverandre for å kunne overleve, utvikle og skape trivsel i bygda og kommunen. Jeg har i løpet av mine 48 år i Kvænangen opplevd stor forandring på hvor og hvordan vi kan ferdes i nærområdene, og jeg skulle så gjerne ønsket at vi kunne dele mer på godene i naturen. Jeg er helt sikker på at det er plass til oss alle bare dialogen blir god og forståelsen større.