Vil ikke spørre om lov overalt hvor hun går

– Jeg overlever de harde vintermånedene ene og alene fordi jeg vet jeg snart får oppleve våren, sommeren og høsten i vårt felles Finnmark, sier Ingvild Maria Leifsdatter Halvorsen.

For første gang i partiets historie stilte Nordkalottfolket liste i østre valgkrets da det nye Sametinget skulle velges høsten 2021. Til tross for mangel på politisk erfaring blant listetoppene ble det valgsuksess også der. Dermed kunne førstekandidat Ingvild Maria Leifsdatter Halvorsen finne fram kofta og stille på det første plenumsmøtet etter valget.

Vi skal nå bli bedre kjent med Halvorsen som deler litt om seg selv og sine tanker om politikk, men som vanlig i denne artikkelserien vil vi først vite mer om hvem hun er.

– Jeg er født i Vardø, oppvokst i Bjørnevatn og bor nå i Vadsø, så vi kan vel si jeg er en skikkelig «Varanger-unge», sier 78-modellen.

– Jeg er i dag førstekonsulent i forsvaret og har jobbet flere år med beredskap i sivilforsvaret. Tidligere har jeg vært innom både sportsbransjen, maleryrket og pleietjenesten.

Hun har hunden Aila på 1,5 år og beskriver seg selv som særboer, et begrep som beskriver par som har bestemt seg for å ha hvert sitt bosted.

Liker å lære

– Hvis jeg ber deg beskrive deg selv med tre ord, hva blir det?

– Det klarer jeg aldri å svare på selv, så vent litt, jeg må høre med noen andre her, sier hun og tar en pause før hun er tilbake.

– Jeg får beskjed at jeg er kreativ, omsorgsfull og lojal.

– Hvordan får du fram din kreative side?

– Jeg liker å lære nye ting, og er glad i å sette meg inn i gamle tradisjonshåndverk. Jeg har til enhver tid tusen prosjekter og har lært meg å lage ost, tørke mat, konservere mat, jeg syr kofte, skinnlue og andre ting i skinn og lær, og jeg har lært meg å lage salt fra sjøvann.

– Har du gått på kurs for å lære alt dette?

– Jeg har gått på noen kurs, men jeg vil tro at av det jeg ikke lærte hos mamma og pappa er 80 prosent selvlært. YouTube er min beste venn og det aller meste man lurer på finner man svaret på der. Jeg elsker å være selvhjulpen, og jeg har faktisk venner som sier at går det til helvette så kommer de til meg.

– Hva mener de med det?

– Jeg har jobbet med beredskap og sikkerhet i mange år og er opptatt av det jeg kaller egenberedskap. Jeg ønsker å være forberedt. Hva gjør vi hvis strømmen blir borte i mange dager? Da pandemien kom og man fryktet varemangel hamstret folk dopapir. Det var ikke det første jeg tenkte på. Å ha mat som kan lagres lenge, selv om strømmen går, er for meg viktigere egenberedskap enn dopapir.

Jakter maten selv

– Betyr det at du kunne klart deg lenge hvis strømmen gikk og tilgangen på mat samtidig ble dårligere?

– Det vil jeg tro, men jeg ønsker meg en ku, en sau og et par griser… og et lite gårdsbruk. Det mangler jeg for å ha alt på plass. Jeg er ikke så glad i å spise fisk, og fiskelukt på fingrene er det verste jeg vet, men likevel er fisketurer det samme som skattejakt. Mye av fisken jeg får gir jeg derfor bort, men fryseren er derimot full av kjøtt. Mest egenjaktet kjøtt.

– Hva er det du jakter?

– Rypa er det så lite av, så den sparer jeg til framtidige generasjoner, jeg går heller på andejakt og elgjakt. Vi har et jaktlag med kun damer som har hatt god suksess under elgjakta. Som sagt; fryseren er full av kjøtt.

– Også er du ivrig med metalldetektor. Hva er det rareste du har funnet med den?

– Jeg har funnet mye rart med metalldetektoren, men det rareste jeg har funnet på en av turene var noe den ikke slo ut på. Den slo ut på en pakke patroner fra krigens dager, men like ved fant jeg en hvit, oval gummiaktig ting. Jeg undersøkte den forsiktig og fant ut at det var en kondom. Jeg vet at de fikk kondomer som personlig utrustning under krigen, men den var heldigvis ikke brukt.

Et slikt, og mange andre funn, har gjort noe med henne.

– Krigen får et litt annet perspektiv. Ja, det kan ha vært nazister, men jeg tenker likevel på personen som satt akkurat der. Jeg får i større grad fram det menneskelige aspektet i det hele. Jeg har også funnet gifteringer i samme hull som andre ting fra krigens dager, da blir det enda mer personlig.

– Unik frihet

– Da er det på tide å gå over på politikk. Hva er den viktigste saken for deg nå som du skal være på Sametinget i fire år?

– Uten tvil at vi må beholde finnmarkseiendommen.

– Hvorfor er det så viktig?

– La meg forklare det på denne måten: Omtrent like mye som jeg hater fiskelukt på fingrene hater jeg også vinteren. Likevel holder jeg ut harde vintermåneder, ene og alene fordi jeg vet jeg snart igjen får oppleve våren, sommeren og høsten i Finnmark. Jeg kan fiske hvor jeg vil, plukke akkurat de bærene jeg vil, gå hvor jeg vil og jakte hvor jeg vil. Jeg har bodd sørpå og vet hvordan det er når utmarka er privateid. Det er gjerder som skiller eiendommene, man må spørre om lov uansett hvor man går og man må ha forskjellige fiskekort på nærmest hvert enkelt vann. Får vi et slikt lappeteppe av private eiendommer i Finnmark så har jeg ingenting her å gjøre. Vi kan ikke ha det sånn her. Vi har en unik frihet i Finnmark, det må vi aldri glemme.

Men hun har mer på hjertet.

– Jeg tenker på gruvedrift og annen industri. Selv om jeg elsker naturen rundt meg høyere enn himmelen, og det skjærer i kroppen min når jeg ser hvilke ødeleggelser industrien kan gjøre, så har jeg innsett at vi trenger den. Alle elsker bilen som frakter oss rundt de store avstandene, flyet som frakter oss til sydligere strøk, snøscooteren og ATVen som frakter oss på fjellet både i jobb og fritid, fryseboksen som gir oss godt elgkjøtt og rype hele året, tv`en vi ser OL og håndball-VM på, og ikke minst mobilen som de fleste av oss har livene våre på. Selv sølvet vi samer bruker når vi pynter oss blir hentet fra naturen. Den dagen vi ikke lengre ønsker å benytte oss av disse gjenstandene i hverdagen kan vi kreve at det ikke skal være gruvedrift og annen industri. Selvfølgelig er det best at all dritten er hos alle andre, og at vi ikke har den i matfatet vårt. Selv jeg ønsker det, men vi må nok innfinne oss med en gyllen middelvei.

– Ok, da er det nok politikk for denne gang, men når jeg først har deg her; Er det noe du gjør som du liksom bare må gjøre?

– Jeg må på fjellet 17. mai. Selv om flere og flere ønsker å feire på en fjelltopp er det bra for feiringen av nasjonaldagen at ikke alle tenker som meg. Men for min del er det slik, at jeg får tenkt mer over situasjonene jeg er i på hverdagene når jeg sitter alene på fjellet på slike store dager.

– Har du flere ting du bare må gjøre?

– Ja, jeg må gi min kjære en sommergave før sommerferien starter. Pappa ga meg alltid en sommergave, så det har jeg videreført til kjæresten min. Selv om pappa gikk bort den dagen elgjakta startet i 2020 er han med meg på alt jeg gjør. Hvert bål jeg tenner, hvert bær jeg plukker og hvert skritt jeg tar i naturen tar jeg sammen med han. Naturen er min psykolog. Det er der jeg henter energi, dit jeg går når jeg er trist og dit jeg går når jeg er lykkelig. Pappa, som var og er min superhelt, lærte meg å elske naturen. Det er ikke tilfeldig at jeg heter Ingvild Maria Leifsdatter Halvorsen, jeg har mye å takke han for.